Pinjene i Roma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pinjene i Roma (italiensk: I Pini di Roma) er et symfonisk dikt i fire satser av den italienske komponisten Ottorino Respighi. Verket ble skrevet i 1924 og uroppført i Roma samme år under dirigenten Bernardino Molinaris orkesterledelse.

Oppbygning av verket[rediger | rediger kilde]

Satsene i Pinjene i Roma' skildrer pinjetrær på ulike steder i Roma til ulike tider av døgnet.

  • 1. I pini di Villa Borghese (Pinjene ved Villa Borghese)
  • 2. Pini presso una catacomba (Pinjer i nærheten av en katakombe)
  • 3. I pini del Gianicolo (Pinjene på Janiculum-høyden)
  • 4. I pini della Via Appia (Pinjene langs Via Appia)

Første sats[rediger | rediger kilde]

Første sats, I pini di Villa Borghese, skildrer støyende barn som leker soldater og marsjerer mellom pinjene i parken som omkranser Borghese-villaen.

Annen sats[rediger | rediger kilde]

I sats nr. 2, Pini presso una catacomba, har vi forflyttet oss til Campagna. Nå er stemningen melankolisk og musikken domineres av skiftende crescendo og decrescendo. Instrumenter i de lavere tonearter og organistens repeterende pedalbruk skal gjenspeile de underjordiske katakombene, mens trombonene representerer messende prester.

Tredje sats[rediger | rediger kilde]

Tredje sats, I pini del Gianicolo, er en nocturne fra et tempelområde på Janiculum-høyden. Tempelet er viet den romerske guden Janus. Guder med to ansikter åpner store dører og porter, og markerer med dette inngangen til et nytt år. I tredje sats introduserer Respighi som den første i musikkhistorien bruken av autentiske lydopptak i et orkesterverk, ved å inkludere opptak av en nattergal blant orkesterstemmene. (I partituret angis et bestemt opptak som kan avspilles på fonograf: The Brunswick Panatrope.)

Fjerde sats[rediger | rediger kilde]

I fjerde og siste sats, I pini della Via Appia, skildres pinjetrærne langs den eldgamle romerske innfartsåren Via Appia. I det disige morgengryet har solen akkurat reist seg over horisonten, og solstrålene treffer en romersk legion som forflytter seg innover mot byen til den i triumf har nådd opp på Capitol. Respighi ville skildre hvordan marken rystet under troppens marsjerende føtter, og den oppgaven gir han orgelet. Partituret inneholder også stemmer for blåseinstrumentet buccina; et messinginstrument som ble brukt av romerske tropper i antikken, og som i de fleste oppførelser av Respighis verk gjerne erstattes av flygelhorn – noe komponisten for øvrig selv åpnet for.

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Pini di Roma er et verk for stort orkester, med følgende instrumentrekke:

  • 'Messingblåsere': 4 valthorn i F og E, 3 trompeter i Bb, 3 tenor-tromboner, bass-trombone, 6 buccine i Bb (som kan erstattes av flygelhorn eller saxhorn som følger: 2 sopran-horn, 2 tenorer, 2 bass-horn), og i kulissene en trompet i C.
  • Grammofon: brukes til avspilling av fuglelyder rett før verkets finale.