Philip Catherine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Philip Catherine

Philip Catherine (født 27. oktober 1942 i London) er en belgisk jazzmusiker (gitar), kjent fra flere samarbeid med skandinaviske og internasjonale jazzstorheter.

Catherine turnerte tidlig, med Lou Bennett (1961) og Jean-Luc Pontys kvintett (1971–72), og utga (etter studier ved Berklee og givende møter med John Scofield og George Russell) sine egne Stream (1970), September man med Palle Mikkelborg (1974) og Guitars med gitarkomperne John Lee og Gerry Brown (1975). På danske Steeplechase Records medvirket han på flere utgivelser, som Dexter Gordons Something different (1976). Niels-Henning Ørsted Pedersen spilte da ofte bass.

I perioden 1981-1985 hadde han flere samarbeid med trompetisten Chet Baker. I trio med Hein van de Geyn bass og Aldo Romano trommer ga han ut Transparence (1986), September sky (1987) og Oscar (1988). Med Tom Harrell ga han ut Moods I (1990) og Moods II (1992); med Palle Danielsson bass og Barney Wilen sax ga han ut Sanctuary (1991).

Han utga Live (1997), Guitar groove (1998) som fikk glitrende kritikker i bl.a. Down Beat. Blue prince (2000) og Alone together (2001), samt Summer nights i trio med Joost van Schalk og Bert Joris (2002) fulgte så. Samarbeid med Marc Moulin ble innledet (2001). Med Ola Kvernberg og Niels-Henning Ørsted Pedersen fremførte han konsert ved Moldejazz 2003. Hans siste plate er Meeting colours med Brussel jazzorkester (2005).

Philip Catherine har spilt mye i Norge, og plateinnspillinger med norske musikere, som Egil Kapstad, Laila Dalseth, Jan Erik Vold og Jon Larsen.

Med Stan Getz mottok han Bird Awards 1990 fra North Sea Jazz Festival, såvel som Django d'Or (1998), og nå nylig «Zamu»-prisen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]