Ottó Titusz Bláthy
| Ottó Titusz Bláthy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. aug. 1860[1][2][3] Tata | ||
| Død | 26. sep. 1939[1][2][3][4] (79 år) Budapest | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, oppfinner, sjakkspiller, sjakkomponist, elektroingeniør | ||
| Utdannet ved | Technische Universität Wien (–1882) | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Kerepesi-gravlunden | ||
| Medlem av | Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
| Utmerkelser | Honorary doctor of the Vienna Technical University | ||
| Ingeniørdisiplin | Mekanikk og elektroteknikk | ||
| Praksiser | Ganz vállalatok | ||
| Signatur | |||
 | |||
Ottó Titusz Bláthy (født 11. august 1860, død 26. september 1939) var en ungarsk elektroingeniør som stod bak oppfinnelsen av transformatoren, samt flere andre komponenter i den tidlige utviklingen av kraftsystemer for vekselstrøm. Han samarbeidet nært med sine kollegaer Miksa Déri og Károly Zipernowsky om flere av disse oppfinnelsene. Utviklingen av transformatoren skjedde på midten av 1880-årene, og da trefasesystemet ble introdusert tidlig i 1890-årene stod han bak utviklingen av transformatorer for trefasestrøm. Ganz vállalatok som var fabrikken han arbeidet ved, var sentral i utviklingen av komponenter for elektriske kraftsystemer. Blant annet var Ganz vállalatok sentral i utbygging av elektrisk kraftforsyning i Roma, der det til da største kraftsystemet ble bygget.
Bláthy var en fargerik person med så forskjellige interesser som sykling, motorsport og hundeoppdrett, og han var en kjent sjakkspiller i sin samtid.
Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bláthy ble født den 11. august 1860 i Tata, en liten by i den vestlige delen av Ungarn, som sønn av en rik handelsmann.[5]
Etter å ha fullført Lyceum i en alder av 17 år, reiste han til Wien og studerte på maskinlinjen ved Wien Tekniske Universitet, hvor han ble uteksaminert i 1882. Hans diplomoppgave dreide seg om teoretiske forhold vedrørende reimdrifter.[5][6]
Arbeid og virke[rediger | rediger kilde]
Utvikling av transformatoren[rediger | rediger kilde]
Etter endt utdannelse fikk Bláthy en stilling ved verkstedet, og senere konstruksjonsavdelingen, til Ungarns statsjernbane (Magyar Államvasutak). Senere i 1883 fikk han en stilling på den elektrotekniske fabrikken Ganz vállalatok som ingeniør, hvor han var engasjert hele sitt liv. Tidlig ble han interessert i nye oppdagelser innenfor elektroteknikken, som han gjerne ville finne praktiske anvendelser for. Spesielt studerte han Michael Faradays eksperimenterer og Clerck Maxwells arbeid innenfor elektromagnetisme. Bláthy greide å komme frem til metoder for å beregne sammenhenger i magnetiske koblede kretser, som forholdet mellom magnetiske felter og strømmen som skaper disse i likestrømsmaskiner (likestrømsgeneratorer).
I 1884 tok han ut sin første patent på en automatisk spenningsregulator for likestrømsgeneratorer. Samme år utviklet han et Wattmeter for vekselstrøm.[5]
På denne tiden var utnyttelsen av elektriske kraftsystemer begrenset av korte overføringsavstander for likestrøm med lav spenning. Lange avstander ga store overføringstamp, ingeniørene skjønte at bare økt spenning kunne redusere dette problemet, men vanskene med å bygge generatorer for høye spenninger misslyktes. Mellom 1884 og 1885 utviklet Bláthy sammen med sine to kollegaer Miksa Déri og Károly Zipernowsky et nytt kraftsystem basert på en innretning som de ga navnet «transformator». En forutsetning for bruk av transformatoren var at kraftsystemet var basert på vekselstrøm.[5]
De utviklet to versjoner av transformatoren kjent som henholdsvis kjerne- og manteltransformatoren. Forskjellen på disse er hvorledes viklingene og jernkjernen er satt sammen. I kjernetransformatoren er det én jernkjerne i senter av hver vikling. I manteltransformatoren er det en jernkjerne gjennom hver vikling, samtidig som vikingen er omgitt av jernkjernen. Jernkjernen bestod av enten jerntråd eller jernplater. Kollegaen Deri stod bak de første praktiske eksperimentene, mens Bláthy var den som kom opp med ideen om at kjernen måtte bestå av en sluttet jernkrets.[6]
I løpet av høsten 1884 hadde Ganz vállalatok utført leveringer av verdens fem første høyeffektive transformatorer for vekselstrøm, den første av disse enhetene forlot fabrikken den 16. september 1884.[7]
Demonstrasjon av elektrisk kraftoverføring med vekselstrøm via transformatorer fant sted på en nasjonal utstilling i Budapest i 1885. Hele utstillingen var opplyst med elektrisk lys, og selve overføringen ble gjort med spenning på 1350 V og 70 Hz. Ved hjelp av 75 små manteltransformatorer ble spenningen nedtransformert for å forsyne 1067 glødelamper.[5][6]
Noe som førte til suksess for dette kraftsystemet var ideen med å koble lampene i parallell til hovedlinjene. En annen nyvinning var den høye spenningen for overføringen, dette på grunn av stort omsetningsforhold i transformatorene ved henholdsvis generatoren og forbrukerne. Dermed hadde transformatorenes sekundærside der lampene ble tilknyttet en spenning på bare 100 V. Dette førte til at spenningsfallet ble nesten uavhengig av endringer i lasten (antall lyspærer tilkoblet).[6]
Studiereise til USA[rediger | rediger kilde]
I 1886 foretok Bláthy en studiereise til Amerika, hvor han blant annet besøkt Edison Works. Der fikk han forklart at parametrene for spolene for magnetiseringen i motorer og generatorer som skulle produseres, ble etablert på grunnlag av diagrammer basert på empiriske data. Han kunne da demonstrere at disse parametrene også kunne bestemmes ut fra analytiske beregninger. Dette vakte stor beundring blant ingeniørene på fabrikken. Han ble allikevel ikke lenge i Amerika, da det var mye arbeid som ventet hjemme hos Ganz vállalatok.[6]
Elektrifiseringen av Roma[rediger | rediger kilde]
I årene som fulgte bidro Bláthy med flere ideer og oppfinnelser for elektriske kraftsystemer. Fra 1886 stod Ganz vállalatok bak utrustningen for elektrisk kraftforsyning i Roma. Blant annet var det Bláthys ide å parallellkoble generatorene i dette kraftsystemet. I kraftsystemet var det både generatorer drevet med dampmaskiner og vannturbiner. Disse ble utstyrt med en turbinregulatorer som han hadde utviklet.[5]
Vannkraftverket som forsynte Roma lå i Tivoli, og var den største vannkraftverket i Europa på den tiden. Dette var også den første kraftoverføringen som forsyne et tettbefolket område med eget distribusjonssystem. Kraftlinjen hadde en lengde på hele 28 km, og ble forsynt direkte fra høyspente generatorer. Roma ble etterfulgt av Wien, hvor en elektrisk kraftforsyning ble etablert med basis i transformatorer produsert av Ganz vállalatok.[6]
Andre oppfinnelser[rediger | rediger kilde]
En annen oppfinnelse som Bláthy stod bak var strømmåleren, eller kwh-måleren, som Ganz vállalatok startet produksjon av i 1889.[5]
Transformatorer ble videreutviklet, og fra 1895 ble denne utviklingen i Ganz vállalatok ledet av Kálmán Kandó og Bláthy. Da trafesesystemet ble introduert i 1891 utviklet de også en transformator for trefasestrøm. Bláthy skjønte også at oljekjøling i transformatorene ville være gunstig, dermed kunne det konstrueres transformatorer for stadig høyere ytelse. Kandó er for øvrig kjent for å ha utviklet banestrømforsyning og elektrisk lokomotiver for 50 Hz-vekselstrøm, men døde plutselig i 1931, før utviklingen av systemet var ferdig. Etter dette tok Bláthy, da i en alder av 70 år, på seg å fullføre Kandós store prosjekt med utvikling og bygging av elektrisk jernbane med høyspenning og 50 Hz.[5]
Bláthy utmerket seg med praktiske løsninger på vanskelige problemer. Da han en gang ble forevist et bilde av en generator som var skadet sa han lakonisk: «Nå vet vi hvordan vi skal forsterke statorviklingenes ender slik at de kan motstå kortslutningskrefter». Etter dette oppstod det ikke slike havarere. Bestillingene av generatorer til Ganz vállalatok økte, både på grunn av ryktet til fabrikken og Bláthys rykte.[6]
Bláthy interesserte seg også for konstruksjon av dampturbiner, og flere andre forskjellige maskiner utenom elektroteknikken. Gjennom sitt liv hadde han fått over 100 patenter.[5]
Fritidinteresser[rediger | rediger kilde]
Bláthy var kjent for å være en fargerik person med mange interesser. Siden ungdomstiden hadde han vært en ivrig syklist. Han var en kjent skikkelse i gatene i Budapest, hvor han syklet rundt på sin spesielle direktedrevne sykkel med store hjul som han selv hadde konstruert. Senere konstruerte han en sykkel med tannhjul med høy utveksling. Han hadde også en omfattende samling av spesielle sykler. Interessen for sykling førte også til at han foretok lange sykkelturer i Østerrike, samt Italia og Bosnia. Da privatbilismen vokste frem ble han tidlig en entusiastisk sjåfør. I en periode var han også visepresident i den ungarske automobilklubben, og deltok som jurymedlem ved billøp.[6]
Han var også en lidenskapelig hundeelsker og drev med hundoppdrett. Hans hunder vant priser ved flere utstillinger. Penger var han imidlertid ikke opptatt av, og de ble ikke lenge i lommene hans. For ham var ikke penger et mål på verdi. På sine eldre dager solgte han huset sitt på Svab Hill i Budapest, og bodde resten av sin liv på i Hotel Hungaria midt i byen.[6]
Bláthy var en habil sjakkspiller, og han skrev en bok med tittelen «Vielzügige Schachaufgaben» (Mangfoldige sjakkoppgaver).[5] Bláthy ble kjent for å ha skapt det lengste sjakkproblemet noen sinne med hele 292 trekk. Når han sendte julekort til venner var det ikke uvanlig at han også hadde beskrevet et sjakkproblem. I sin samtdid var han kjent som en genial sjakkspiller over hele Europa[6]
Bláthy utmerket seg med sin analytiske tenkning og uvanlig gode hukommelse.[5] Selv da han ble gammel og lå på sykehjem organiserte han undersøkelser og eksperimenter. Blathy døde den 26. september 1939 i Budapest. Senest dagen før hadde han sendt beskjeder til Ganz vállalatok.[6]
Utmerkelser og priser[rediger | rediger kilde]
Bláthy ble tildelt Grand Prize under Verdensutstillingen i Paris i 1900 for distribuerte vindinger i spor i statorer for en generator for vannkraftverk. Brown-Bovery AG i Sveits og Siemens-Schuckert Werke i Berlin kjøpt for øvrig hans patenter for en rotorkonstruksjon med fire poler.[5]
Han ble utnevnt til æresdoktor ved de tekniske universitetene i Wien og Budapest i1917, og i 1927 ble han æresmedlem av det ungarske vitenskapsakademiet. Han ble tildelt en lang rekke utenlandske og ungarske priser som Italias kroneorden (1907), Wahrman prisen fra det ungarske vitenskapsakademiet (1909), den ungarske Æresorden (1933), Marczibányi-prisen fra det ungarske vitenskapsakademiet (1935), Kando-medaljongen fra det ungarske foreningen for ingeniører og arkitekter.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1070405078, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Ottó Titus Bláthy, BNF-ID 16715856f[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 13865011, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Блати Отто Титус, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m «Bláthy, Ottó Titusz». Budapest University of Technology and Economics – National Technical Information Centre and Library. Besøkt 22. september 2015.
- ^ a b c d e f g h i j k «Biography of Otto Titusz Blathy». incredible-people.com. Arkivert fra originalen 25. september 2015. Besøkt 22. september 2015.
- ^ Halacsy, A. A.; Von Fuchs, G. H. (april 1961). «Transformer Invented 75 Years Ago». IEEE Transactions of the American Institute of Electrical Engineers. 80 (3): 121–125. doi:10.1109/AIEEPAS.1961.4500994. Besøkt 29. februar 2012.