Oklahoma City-bombingen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfred P. Murrah Federal Building to dager etter terrorangrepet.

Oklahoma City-bombingen var et terrorangrep i 1995 der Alfred P. Murrah Federal Building, et kontorbygg for de amerikanske føderale myndighetene i Oklahoma City sentrum, ble sprengt og 168 mennesker ble drept. Det var det største terrorangrepet i USAs historie og er i dag det nest største.

Bombingen[rediger | rediger kilde]

Klokken 09:02 på morgenen onsdag 19. april 1995 eksploderte en leiebil med omtrent 2,3 tonn eksplosiver på gata foran Murrah-bygningen. Bomben i leiebilen var laget av ammoniumnitrat, brukt i kunstgjødsel, og drivstoffet nitrometan – en blanding som kalles ANNM. Timothy McVeigh, en Gulfkrig-veteran, ble stanset en time etter bombingen av politiet på grunn av manglende skilter på bilen.

I rettssaken ble det argumentert fra aktor at McVeighs motivasjon for angrepet var å hevne de døde Branch Davidians etter beleiringen i Waco, Texas, som McVeigh mente hadde blitt myrdet av føderale agenter. Bombingen ble gjennomført på toårs-dagen for beleiringen i Waco. McVeigh omtalte de omkomne i eksplosjonen som "collateral damage" – altså "ofre i krigen", og sammenlignet bombingen med oppdrag han hadde utført under Gulfkrigen. McVeigh hentet antageligvis planene for bombingen fra en lignende hendelse beskrevet i "The Turner Diaries", en rasistisk bok som ble funnet hos McVeigh idet han ble pågrepet. Både hendelsen i boka og McVeighs bombing sammenfaller med datoen for begynnelsen på den amerikanske borgerkrigen, og noen mener at han valgte denne datoen nettopp fordi den representerer dristig handling.

Effekten bombingen fikk på byen var enorm. Utover de 168 dødsofrene (inkludert 19 barn og en redningsarbeider) ble 800 mennesker skadet. Mer enn 300 nærliggende bygninger ble enten ødelagte eller sterkt skadet, slik at hundrevis av mennesker ble husløse og mange arbeidsplasser ble stengt. Noen beregninger sier at en tredjedel av Oklahoma Citys halv million innbyggere kjenner noen som ble drept eller skadet i bombingen. Over 12 000 mennesker deltok i redningsoperasjonene som pågikk i dagevis etter sprengningen – hvorav mange senere utviklet post-traumatisk stressyndrom. Den nasjonale og globale reaksjonen var umiddelbar og overveldende, i likhet med medias reaksjon. Området ble flommet med bistandsorganisasjoner og redningsarbeidere fra hele USA, sammen med hundrevis av kjøretøy fra pressen for å dekke saken.

Det nasjonale fokuset toppet seg 23. april, da president Bill Clinton hold en appell i Oklahoma City. I ukene etter bombene ble redningsarbeidet trappet ned, bygningen var implodert og medias oppmerksomhet skiftet til rettssaken mot Timothy McVeigh og hans medsammensvorne.

Presidentens reaksjon[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter hendelsen kritiserte president Bill Clinton landets radioverter. "De sprer hat. De levner inntrykk av, gjennom deres ord, at vold er akseptabelt". Clinton nevnte ingen ved navn men pekte senere ut en annen konservativ radiovert, G. Gordon Liddy (som på lufta anbefalte sine lyttere at dersom føderale ATF-agenter ulovlig kom inn i husene deres burde agentene skytes i hodet fremfor brystet, fordi agentene bærer skuddsikre vester).

Rettssak og etterspill[rediger | rediger kilde]

Restene av den halvt ødelagte føderale bygningen ble revet ned i mai 1995. Noen lovendringer ble gjennomført som en følge av angrepet, blant andre "The Antiterrorism and Effective Death Penalty Act" av 1996 ("Lov om Antiterrorisme og Effektiv Dødsstraff"). Frem til 11. september 2001 stod Oklahoma City-bombingen som den verste terroraksjonen på amerikansk jord, men ikke den verste mot USA (det verste terroranslaget mot USA før 11. september var Pan Am Flight 103). Åstedet ble gjort til en del av National Park Service, og 19. februar 2001 ble et museum dedikert til hendelsen åpnet på Oklahoma City National Memorial Center.

Timothy McVeigh ble dømt til døden for bombingen, etter å ha blitt kjent skyldig i blant annet drap på føderale tjenestemenn. Han ble henrettet ved dødelig injeksjon 11. juni 2001 i fengselet i Terre Haute, Indiana. Medløper Terry Nichols ble 26. mai 2004 funnet skyldig i blant annet 160 tilfeller av overlagt drap av en føderal domstol. Juryen ble aldri enige om å idømme dødsstraff (såkalt "deadlock"), hvilket etter føderal lov automatisk setter straffen til fengsel på livstid. James Nichols, broren til Terry, ble også tiltalt for å ha tatt del i bombingen. Han ble satt fri og tiltalen frafalt grunnet bevisets stilling. Michae Fortier, en medløper og nøkkelinformant, ble 27. mai 1998 dømt til 12 års fengsel med $200 000 i bot for ikke å ha advart myndighetene om angrepet. På mange måter betydde Oklahoma City-bombingen slutten for den anti-føderale militsbevegelsen som McVeigh var tilknyttet. I årene etter bombingen ble de fleste lignende grupper oppløst eller ble presset ut i sidelinjen i amerikansk politikk.

I ukene rett etter bombingen ble alle føderale bygninger gjerdet inne for å hindre nye lignende angrep. I tiåret som har gått er de fleste inngjerdingene blitt gjort permanente. I tillegg blir alle nye føderale bygninger bygd med sperringer som skal tåle et kjøretøy.

I februar 2004 ble etterforskningen gjenopptatt, etter at FBI-agenter som etterforsket MidWest Bank-ranerne (en gruppe hvite rasister som McVeigh var tilknyttet før bombingen) fant tennsatser av samme type som ble brukt i Oklahoma City-bombingen.

Andre følger[rediger | rediger kilde]

I kjølvannet av bombingen sendte skoler over hele landet hjem elevene og ble beordret stengt. At 19 barn tilhørende bygningens barnehage ble drept i bombingen tok mye fokus i media. Selv blant barn som ikke hadde noen direkte tilknytning til hendelsen ble det i ettertid påvist tegn på post-traumatisk stressykdom. Et fotografi av brannmann Chris Fields som bærer ut en baby (som senere døde på sykehuset) fra ruinene ble trykket over hele verden og gjort til symbol for tragedien. Fotoet vant en Pulitzer-pris i 1996.

I de første dagene etter bombingen var president Bill Clinton og hans kone Hillary veldig opptatte av hvordan barn ville reagere på nyhetene. De fikk råd fra fagpersoner om hva slags svar man burde gi barn i en slik situasjon, og lørdagen etter bombingen, 22. april, inviterte ekteparet Clinton barna til de føderalt ansatte som hadde tilhold i Murrah-bygningen til det hvite hus og svarte på spørsmålene deres.

Se også[rediger | rediger kilde]