Netthinneavløsning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Netthinneavløsning
Netthinneavløsning
Dette bildet tatt med hjelp av en spaltelampe viser avløsning av netthinnen.
ICD-10-kode H33
ICD-9-kode 361
eMedicine oph/504 
MeSH D012163

Netthinneavløsning er en øyelidelse som arter seg slik at netthinnen løsner fra sitt underliggende lag av støttevev. Uten rask behandling kan hele netthinnen løsne og forårsake synstap og blindhet. Netthinneavløsning regnes som en akutt medisinsk lidelse.[1]

Netthinnen er et tynt, plateformet lag bestående av lyssensitivt vev på baksideveggen i øyet. Netthinnens oppgave er å oversette det vi ser til nevrale impulser og sende disse videre til hjernen via synsnerven. Skader eller sår i øyet eller hodet kan noen ganger forårsake en mindre rift i netthinnen. Dermed siver væske gjennom og får netthinnen til å “flasse” av som en boble i tapetet.

Varianter[rediger | rediger kilde]

  • Rhegmatogen netthinneavløsning – En rhegmatogen netthinneavløsning oppstår som følge av et hull, rift eller brudd i netthinnen som gjør at væske passerer inn i det subretinale området mellom den sensoriske netthinnen og netthinnens pigmentepitel.
  • Exudativ eller sekundær netthinneavløsning – En exudativ netthinneavløsning oppstår som følge av betennelse eller skade som leder til at væske akkumuleres på innsiden av netthinnen uten at hull, rift eller brudd forekommer.
  • Traksjonær netthinneavløsning – En traksjonær netthinneavløsning opptrer når det epiretinale fibrovaskulære vevet trekker den sensoriske netthinnen bort fra netthinnens pigmentepitel. Årsaken er skade eller betennelse.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Tverrsnitt av det menneskelige øye. Godkjent for gjengivelse av National Eye Institute.

Risiko for netthinneavløsning i ellers normale øyne angis i USA til 5 pr. 100 000 innbyggere pr. år [1] og i Norge til 10 pr. 100 000 innbyggere pr. år [2]. Ulike aldersutsnitt kan muligens forklare dette avviket. Avløsning oppstår omtrent dobbelt så hyppig hos middelaldrende og eldre, Forekomsten angis i USA til 20 pr. 100 000 innbyggere pr. år [3]. Livsløpsrisiko i normale øyne angis i USA til 1 av 300 personer [4]. *Netthinneavløsning opptrer oftere hos personer med alvorlig eller ekstrem grad av nærsynthet (over 5-6 dioptrier). Årsaken er at deres øyeform er annerledes (lengre) enn andres og at netthinnen er strukket tynnere. Livsløpsrisikoen er hos dem øket til 1 av 20 [5]. 67 % av alle som får netthinneavløsning er nærsynte. Pasienter med avløsning relatert til nærsynthet er gjerne yngre enn ikke-nærsynte pasienter.

  • Netthinneavløsning kan også forekomme etter katarakt (grå stær)-operasjoner. Estimert risiko for netthinneavløsning etter katarakt-operasjon angis i USA til mellom 5 og 16 tilfelle pr. 1 000 operasjoner.[6]. Risikoen er forhøyet dersom pasienten er svært nærsynt, med en rapportert forekomst på 7 % i en britisk undersøkelse fra 1975 [7]. Unge grå stær-opererte hadde i denne studien en ytterligere forhøyet risiko.
  • Traksjonær netthinneavløsning kan også forekomme hos pasienter med proliferativ diabetisk retinopati [8]eller pasienter med proliferativ retinopati grunnet sigdcelleanemi [9]. Hos pasienter med proliferativ retinopati vokser abnorme blodårer inne i netthinnen og videre inn i glasslegemet. Dette kalles neovaskularisasjon. I fremskredne tilfeller kan årene dra netthinnen bort fra øyets bakvegg og på denne måten forårsake traksjonær netthinneavløsning.

Selv om netthinneavløsning vanligvis opptrer i bare det ene øyet, er risikoen for å utvikle det samme på det andre øyet så høy som 15 %. Denne risikoen øker til 25-30 % hos pasienter som har hatt grå stær-operasjon på begge øyne [10].

Symptomer[rediger | rediger kilde]

En netthinneavløsning kommer gjerne i etterkant av en glasslegemeavløsning som gir følgende symptomer:

  • Korte lysglimt/lynglimt (fotopsi) – i det ytre synsfeltet (utover, bort fra nesen)
  • En plutselig og dramatisk økning i antallet ”flyvende mus”
  • En ring av flyvende mus eller “hår” rett utenfor skarpsynsområdet
  • En slags lett følelse av at øyet blir tyngre eller kan sprenge litt ut i øyenhulen

Ikke alle tilfeller av glasslegemeavløsning utvikler seg videre til netthinneavløsning. Der det likevel skjer, oppvises følgende symptomer:

  • En tett skygge som begynner i sidesynet og (sakte) fortsetter videre til skarpsynet (sentralsynet)
  • Følelsen av at et slør eller en gardin er trukket foran synsfeltet
  • Rette linjer (bilveien, kanten på en vegg, en figur på et ark/Pc-skjerm etc.) som plutselig fremstår som kurvede (positiv Amsler-gitter test)
  • Tap av skarpsynet

Behandling[rediger | rediger kilde]

Flere behandlingsformer finnes. Alle er avhengig av at det oppståtte hullet eller riften i netthinnen kan lokaliseres og deretter lukkes/stoppes.

  • Cryopexi og laser-fotokoagulasjon
Cryoterapi (frysing) og laser-fotokoagulasjon er behandlingsformer som brukes til å lage et arr rundt netthinneriften eller –hullet for å forhindre væsken fra å strømme inn i hullet og akkumulere seg bak netthinnen og således forverre selve netthinneavløsningen. Cryopexi og fotokoagulasjon brukes generelt om hverandre. Cryopexi foretrekkes likevel i tilfeller der mye væske har trengt inn.
  • Sirkulær innbukking av sklera
Innbukking av sklera er et kirurgisk inngrep som utføres ved cryopexibehandling. Legen fester en silikon-ring – en cerclage (som en slags strikk) – fast til utsiden av øyeeplet. Cerclagen er ikke synlig for andre, da den sitter i området "bak" øyelokkene. Dens oppgave er å dytte øyeveggen innover mot riften i netthinnen, lukke hullet og gjøre at netthinnen igjen kan feste. Begrepet innbukking betegner at øyet får en innovervendt "bulk". En mindre silikonplombe kan også monteres rett på det fryste/”sydde” arret, under der hvor cerclagen skal sitte, som en ekstra forsterkning. En cerclage skal vanligvis sitte på i hele pasientens levetid. Vanligste bivirkning er at pasienten blir mer nærsynt. Det opererte øyet vil generelt bli 1-2 dioptrier mer nærsynt etter en operasjon med innbukking av sklera. I behandlingsformens pionérfase ble pasientene ofte 3-5 dioptrier mer nærsynt etter en operasjon, men ved forbedring av teknikk, erfaring og muligens også materialvalg, er dette problemet nå betydelig mindre enn før.
  • Pneumatisk retinopexi
Pneumatisk retinopexi er en operasjon som normalt utføres på øyelegens kontor, med lokal anestesi. En gassboble (gass-type SF6 eller C3F) sprøytes inn i øyet etter at laser eller frysebehandling er utført. Boblen skal omslutte riften i netthinnen. Pasientens hode posisjoneres slik at boblen hviler mot riften. Boblen vil flyte opp til øyets øverste region, som boblen i et vater. Pasienten kan måtte holde hodet på siden (ligge i sengen på siden) i flere dager etter operasjonen slik at boblen har kontakt med riften. Overflatespenningen som oppstår i kontaktflaten vann/luft (væske/gass) forsegler slik riften i netthinnen. Nå vil netthinnens pigmentepitel pumpe det subretinale området tørt og trekke netthinnen tilbake på plass. Det strenge kravet til posisjonering av pasienten gjør det svært upraktisk å behandle rifter eller avløsninger i netthinnens nederste del.
  • Vitrektomi
Vitrektomi brukes nå i økende grad som behandling for netthinneavløsning i land med moderne helsevesen. Behandlingen omfatter fjerning av den geléaktige massen inne i glasslegemet og kombineres vanligvis med at man fyller øyet med en gassboble (gass-type SF6 eller C3F). Fordelene med denne operasjonen er at pasienten ikke blir mer nærsynt etter operasjonen. En ulempe er at vitrektomi medfører risiko for raskere fremskridning av eventuell grå stær i det opererte øyet. En annen og viktig ulempe er at dersom vitrektomi-operasjonen er mislykket, vil en tilbakevendende netthinneavløsning være mye vanskeligere å behandle. Denne typen operasjon brukes derfor sjelden som første behandling for rhegmatogene netthinneavløsninger unntatt i helt spesielle tilfeller.
  • Ignipunktur
Ignipunktur er en foreldet behandlingsform som innebærer kauterisering av netthinnen med et svært varmt instrument.[2] Metoden ble utviklet og gitt sitt navn av Jules Gonin tidlig på 1900-tallet.[2]

Etter behandlingen vil pasientene gradvis over noen uker gjenvinne synet. Synsskarpheten kan gjenvinnes helt men kan også bli noe dårligere enn før netthinneavløsningen inntraff. Spesielt gjelder dette hvis den gule flekken også var berørt. Ubehandlet kan lidelsen føre til total blindhet i løpet av få dager.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Netthinneavløsning kan forebygges hos enkelte. Den beste forebygging er å opplyse befolkningen om å søke øyelege hvis de opplever symptomer på glasslegemeløsning [11]. Tidlig undersøkelse gjør at eventuelle netthinnetårer kan oppdages. Dette kan behandles med laser eller cryoterapi. Behandlingen reduserer risiko for netthinneavløsning hos disse med fra omtrent 1:3 til 1:20[trenger referanse].

Det finnes enkelte, kjente risikofaktorer for netthinneavløsning. Enkelte typer aktiviteter har også blitt frarådet eller forbudt for risikoutsatte personer, med varierende grad av bevis eller funn som støtter disse forbudene.

Grå stær-operasjon er en viktig risikofaktor og kan føre til avløsning også lang tid etter operasjonen. Risikoen øker ved komplikasjoner i forbindelse med operasjonen men kan også være til stede ved ukompliserte operasjoner. Det økende antallet grå stær-operasjoner som utføres, og den synkende pasientalderen operasjonene gjennomføres ved, vil uunngåelig også føre til en økning i antall registrerte tilfeller av netthinneavløsning.

Sår og skader er en mindre hyppig årsak. Aktiviteter som kan forvolde øyeskader (boksing, kickboksing, karate og andre kampsporter) kan forårsake en spesiell type netthinnerift kalt retinal dialyse. Denne typen rift kan oppdages og behandles før den utvikler seg til netthinneavløsning. Av denne årsak krever kontrollorganene i noen av de omtalte idrettene at utøverne gjennomfører regelmessige øyelegeundersøkelser.

Personer med risiko for netthinneavløsning grunnet høy grad av nærsynthet anbefales å avstå fra aktiviteter forbundet med risiko for støt mot hode eller øyne. Uten direkte skader på øynene er det likevel usikkert om det finnes empirisk støtte for denne type advarsler [12]. Enkelte leger anbefaler å unngå å delta i aktiviteter som øker trykket i øyet, inklusive dykking, fallskjermhopping og tungvektløfting, igjen uten særlig empirisk begrunnelse. Aktiviteter som involverer hurtig akselerasjon eller fartssenkning frarådes også av enkelte leger. Eksempler på slik aktivitet er strikkhopping [13] og muligens også berg-og-dal-baner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MedlinePlus Medical Encyclopedia. «Retinal detachment». National Institutes of Health. Besøkt 18. juli 2006. 
  2. ^ a b Wolfensberger TJ. "Jules Gonin. Pioneer of retinal detachment surgery." Indian J Ophthalmol. 2003 Dec;51(4):303-8. PMID 14750617.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]