Nesøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nesøya
Land Norge Norge
Fylke Akershus
Kommune Asker
Areal 3 km²
Befolkning 3 414[a] (2005)
Postnummer 1397 Nesøya

Nesøya er en øy i Oslofjorden og tilhører Asker kommune. Øya har et areal på ca. 3 km² og er via bro over Grønsund forbundet med fastlandet på Slependen i Asker. Fra Nesøya går det kabelferge over til naboøya Brønnøya. I vintersesongen fra oktober til mai legges det ut en flytebro over sundet.

Navnet Nesøya har øya antakelig fått etter gården Nes på fastlandet, som også har gitt navn til Neselva, Næs bro fra ca. 1800 og stedet Nesbru. Denne gården antas å ha vært av de eldste i distriktet.

Nesøya er nesten delt av Halsbukta i en nordre og en søndre del, bundet sammen av det smale eidet Halsen. Sentralt i den søndre delen ligger Nesøytjern naturreservat. Området er fredet på grunn av artsrikdommen i skogen og tjernet, som også inneholder en øy. Nesøytjernet har en spesiell og verneverdig fauna, slik det er spesifisert i begrunnelsen for å opprette naturreservatet. Tjernet ble tidligere brukt til isproduksjon med utskipningshavn ved Hestesund mellom Nesøya og Landøya, og fra ishus i Kalkbukta på østsiden av øya. Nesøye har fortsatt spor etter to kalkovner og en teglovn.

Historie[rediger | rediger kilde]

På Nesøya lå tidligere en adelig setegård som var sentrum i Nesøygodset. På 1500- og 1600-tallet omfattet den mange gårder i Asker og Bærum. Fra slutten av 1200-tallet til omkring 1500 hadde gården norske adelige eiere, men kom ved giftermål over til den danske adelsfamilien Rosenkrantz. Øst for det nåværende tunet på Nesøya hovedgård finnes tufter etter den adelige borggården.

Den danske adelsmannen Christopher Urne giftet seg i 1624 med en av arvingene til Nesøygodset og ble i 1629 lensherreAkershus slott og stattholder i Norge. En gang mellom 1625 og 1629 overtok han hele «Nessøe Hoffuidtgaard» fra de andre arvingene etter Jacob Rosenkrantz. Urne og hans familie bodde selv på Akershus slott. I 1640 lot han fogden på Nesøya flytte til gården Lysaker i Bærum, som ble det nye sentrum for Nesøygodset, ikke Kjørbo på faslandet, som tidligere antatt. Da var den fremdeles en ødegård. Den gjenværende ladegården på Nesøya ble fra da av bebodd av leilendinger som drev gården. Urne beholdt det innarbeidede og adelige Nesøy-navnet. Bøndene på hans eiendommer ble etter 1640 fortsatt kalt «Nesøy-bøndene», og ennå i 1647 ble godset kalt «Nesøe goedtz».[1]

Sønnen Christian Urne solgte i 1663 sin fars eiendommer i Asker og Bærum til den danskfødte Christiania-borgeren Knud Frandsen, slottsskriver på Akershus. Frandsen bosatte seg senere på Kjørbo, som han opparbeidet til en storgård og kalte «Kjørboholm», etter dansk herskapelig navneskikk. Dermed byttet Nesøya og Kjørbo roller. Ladegården til den tidligere så mektige «Nessøe Hoffuidtgaard» ble et underbruk av sin tidligere ødegård.

Etter en høyesterettsdom i 1681 ble Knud Frandsens store eiendomsmasse splittet opp. I 1682 solgte han Kjørbo og et tyvetalls gårder til Anna Jacobsdatter Felber, enke etter Johan Krefting og eier av Bærums Jernverk. Kjørbo med Nesøya og underliggende ødegårder og øyer overdro hun samme år til sin sønn Jacob Krefting.[2] Gården på Nesøya ble utover på 1700-tallet et underbruk under Kjørbo under eiere fra slektene Krefting og Leuch. Eier fra 1771 var kammerråd Gustavus Strømboe, som i 1782 skilte ut selve Nesøya og solgte den til eierne av Vøyen gård i Bærum, brødrene Søren og Thorer Christensen. De bodde på Vøyen og drev Nesøya som et underbruk, og øya var i familiens eie til 1894.[3]

På hovedgården står idag et laftet svalgangshus fra 1782, oppført for bonden som drev gården på vegne av de nye eierne.[4] Gården hadde flere husmannsplasser, og på noen av dem finnes fremdeles gammel bebyggelse.

Isproduksjon og landstedsbebyggelse[rediger | rediger kilde]

August Hanson var etter midten av 1800-årene gjennom ekteskap blitt eier av Vøyen og Nesøya, og han drev sammen med firmaet Heftye & Søn trelastforretning og isproduksjon på øya. Han bodde selv på gården under isskjæringen om vinteren. Isblokkene ble sendt på sklie ned til utskipningshavnene i Hestesund og Kalkbukta. Hanson solgte i 1894 øya til den svenske operasangeren Carl Hagman, som planla å bygge en herskapelig sommervilla der. Planene ble ikke realisert, og øya ble i 1896 solgt videre til eiendomsselskapet A/S Næsøen, som begynte med utparsellering av tomter for landstedsbebyggelse.[5] Samtidig fikk øya fast dampskipsforbindelse til Kristiania med D/S Sport, og det ble anlagt flere dampskipsbrygger.

Øya blir landfast boligstrøk[rediger | rediger kilde]

I 1916 ble gården kjøpt av politikeren Eivind Blehr, som oppførte en herskapelig bolig ved østenden av Nesøytjernet, tegnet av arkitekt Magnus Poulsson. Arkitekten oppførte på Nordre Nesøy landstedet Herodd, som under krigen ble hans helårsbolig. I 1919-20 bygget Blehr den første broen til fastlandet med to portstuer, også de tegnet av Poulsson. Bare den søndre portstua står fremdeles, etter at den gamle trebroen ble avløst av en ny betongbro i 1957. Utbygging for helårs bosetning begynte for alvor i 1950-årene.

Nesøya skole ble åpnet skoleåret 1965/66. På grunn av stor tilflytting ble skolen etter hvert for liten, og en ny skole blir for tiden (2014) oppført ved siden av den gamle.

Nesøya Idrettslag ble dannet i januar 1958 og gjorde det etterhvert meget skarpt mot slutten 60-tallet, spesielt innen friidrett. Den hadde dyktige medlemmer som Henrik Abel, Christian-Fredrik Schønfeldt og Petter Bogsti.

Nesøya ble på midten av 1970-tallet bosted for flere kjente og velstående mennesker. Øya er i dag et av Norges mest attraktive steder å bo, med meget høye boligpriser.

Liste over kjente nesøybeboere[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helge Karlsen (2014): Nesøya 1629–1782, Nesøya eldres vel.
  • Matthiasen, Hans Jakob (1996]: Korte glimt fra Nesøyas lange historie, Østre Nesøya Vel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karlsen, Helge (2014): Nesøya 1629–1782, s. 15-23
  2. ^ Karlsen, Helge (2014): Nesøya 1629–1782, s. 22-23
  3. ^ Matthiasen, Hans Jakob (1996): Korte glimt fra Nesøyas lange historie. s. 11.
  4. ^ Karlsen, Helge (2014): Nesøya 1629–1782, s. 24-26
  5. ^ Matthiasen, Hans Jakob (1996): Korte glimt fra Nesøyas lange historie. s. 20-21.


Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]