Ødegård

For etternavnet, se Ødegård (etternavn)

Ødegård, maleri av Theodor Kittelsen.

En ødegård er en beskrivelse som ble gitt til gårdsbruk som av ulike årsaker ble lagt øde (forlatt), i Norge først og fremst etter svartedauden i 1349–1350. I mange tilfeller ble ødegårdsbeskrivelen heftende ved gårdsnavnet for ettertiden, da gårdene etter hvert ble tatt i bruk igjen. Dette kunne komme til uttrykk i navn som Øde-Raa og Øde-Rud eller Kroksund-Ødegaarden og Hole-Ødegaarden, Hval øde og Holtan øde, Langødegaarden eller rett og slett Ødegaarden. En annen variant er Øygard(en).

Ødegård anvendes som begrep også i Danmark, hvor københavnere fra 50-tallet og oppetter lette etter forlatte og øde beliggende torp i Sverige, som de kunne kjøpe eller leie og bruke til sommerhus.

Historie

Etter pestepidemiene på 1300-tallet, ble befolkningen i Norge redusert med ca. 60%. På grunn av den reduserte folkemengden forlot folk de dårligste og mest avsidesliggende gårdene, og tok i bruk de bedre og mer sentrale gårdene. På 1500-tallet begynte befolkningen å øke igjen, og i løpet av 150 år ble folketallet tredoblet. For å kunne fø og huse stadig flere folk, ble ødegårdene tatt i bruk igjen. Det ble konflikter om eiendomsretten til ødegårdene; hvem eide dem egentlig, etter at de hadde stått forlatte i 200 år? Godseierne hevdet ødegårdene i deres område tilhørte dem. Den jorden som ikke hadde noen eier, tilfalt kongen. De som ryddet gamle ødegårder ble altså leilendinger. Det var rikelig med jord frem til slutten av 1600-tallet. Da begynte kampen om ressursene igjen, og skapte grunnlaget for en ny underklasse; husmennene.

Skatt

Ødegårder var gårdsbruk som ble fritatt for skatt i en overgangsperiode etter at gårdsdriften ble gjenopptatt. Deretter fikk gården en særlig lav skattesats.

Se også

• Fullgård
• Halvgård
• Matrikkel
• Matrikkelskyld

Eksterne lenker

• Ødegård, artikkel hos Store norske leksikon
• Ødegårdene, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Bondesamfunnet i vekst, artikkel hos Norgeshistorie.no