Musica reservata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Musica reservata (av latin reservare; «forbeholdt», «reservert»; også Musica secreta) er et uformelt begrep som brukes om en a cappellastil og oppføringspraksis fra andre halvdel av 1500- og tidlig 1600-tall som kjennetegnes av raffinement, eksklusivitet og et intenst emosjonelt uttrykk. Stilen ble dyrket av kjennere og musikkelskere, hovedsakelig i Italia og Sør-Tyskland.

Begrepet er hentet ut fra spredte kilder med formuleringer som «musicam illam, quam vulgo reservatam iactitant» eller «ut fiat, quam vocant musicam reservatam» og det finnes ingen entydig definisjon. Fire aspekter er imidlertid klare; stilen innebar:

  • bruk av kromatiske progresjoner og stemmeføring, trekk som kom på moten i 1550-årene og som ble brukt både i madrigaler og motetter
  • en særegen oppføringspraksis, kanskje karakterisert av ornamenikk og andre emotive virkemidler.
  • bruk av tonemaleri, dvs. spesifikke musikalske figurer som var kjent for tilhørerne og som ble brukt for å illustrere bestemte ord i teksten
  • at musikken var skrevet for oppføring av små grupper musikkkjennere for en liten, eksklusiv krets av i all hovedsak adelige og rike borgere.

Mange tekster var skrevet av oppdragsgiver eller komponist, men de fleste stammer fra populære diktere som Boccaccio, Bembo og Michelangelo. Tematikken var variert og kunne være geistlig, verdslig, frivol, komisk eller pastoral.

Det er vanskelig å plassere enkeltverk i kategorien Musica reservata, da det mer er snakk om omstendighetene rundt tilblivelse og oppføring av musikkverk og miljøet det skjedde i enn om en stilretning eller skole. Musica reservata ble likevel stildannende og bidro i stor grad til utviklingen av musikken i renessanse og tidlig barokk.

Viktige komponister er Nicola Vicentino, Jakob Arcadelt, Adriano Banchieri og Philipp de Monte, men den fremste er Orlando di Lasso. De kromatiske madrigalene og motettene til den noe senere Carlo Gesualdo innehar trekk som viser tilbake til musica reservata.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Artikkelen «Musica reservata» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • Harold Gleason og Warren Becker, Music in the Middle Ages and Renaissance (Music Literature Outlines Series I). Bloomington, Indiana. Frangipani Press, 1986. ISBN 0-89917-034-X

Se også[rediger | rediger kilde]