Maximilian Harden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maximilian Harden

Maximilian Harden (født 20. oktober 1861 i Berlin, død 30. oktober 1927 i Montana, Sveits), egentlig Felix Ernst Witkowski, pseudonym Apostata, var en innflytelsesrik tysk publisist, kritiker, skuespiller og journalist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Harden var sønn av en jødisk kjøpmann. Etter påtrykk fra faren måtte han som 12-åring forlate skolen. Fra 1874 utdannet han seg til skuespiller, og opptrådte med en reisende teatertrupp forskjellige steder i Tyskland. I 1878 konverterte han til protestantismen. Fra 1884 arbeidet han som teaterkritiker for en rekke aviser. Under pseudonymet Apostata offentliggjorde han artikler om politiske temaer i tidsskriftet «Gegenwart». Han publiserte også i «Die Nation» og «Berliner Tageblatt», og var medarbeider av Theodor Wolff. I 1889 var han en av grunnleggerne av teaterforeningen Freie Bühne i Berlin og reorganiserte i de følgende årene sammen med Max Reinhardt Deutsches Theater i Berlin.

I 1892 grunnla Harden uketidsskriftet «Die Zukunft», hvor han offentliggjorde tallrike essays innen politikk og kunst. Han var først en monarkist og ivrig tilhenger av Bismarck, men ble senere kritisk til keiser Wilhelm IIs regjering, av Bismarck kalt Kamarilla (gunstlinger) og Kinäden. Kunstnerisk deltok han i en rekke disputter med Gerhart Hauptmann og Hermann Sudermann.

For den såkalte Friedrichshagener Dichterkreis stod Harden høyt i anseelse. I den første utgave av sitt tidsskrift offentliggjorde han Ola Hanssons og Laura Marholms opprop til støtte for August Strindberg.

Fra 1906 angrep Harden i en rekke artikler det han kalte keiserens personlige regiment og Entourage. Særlig sterke konflikter førte hans anklage om at keiserens nære venn og rådgiver Philipp von Eulenburg und Hertefeld skulle være homofil og ha begått mened. Det gikk rykter om at Harden hadde fått påstanden fra Otto von Bismarck over en flaske vin. Den førte til tre sensasjonsprosesser mot Eulenburg, og tross frifinnelsene skadet det kongehusets anseelse. Lignende sjokkbølger sendte grev Kuno von Moltkes skandaleprosess mot Harden.

Under første verdenskrig støttet han først krigen, men ble senere kritisk til krigspolitikken. I 1918 fikk han Strindberg-prisen for sin essaisamling Krieg und Frieden. Under revolusjonen etter 1918 inntok han utopisk-sosialistiske synspunkter. I 1919 giftet han seg med sin mangeårige samleverske Selma Aaron.

Den 3. juli 1922 ble Harden angrepet av frikorpstilhengere foran sitt hus i Berlin-Grunewald, som han såvidt overlevet med store hodeskader. Han innstilte utgivelsen av sitt tidsskrift og reiste 1923 til Sveits. I 1927 døde han av virkningene av attentatet.

Verker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]