Malik Shah I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Malik-Shah I (miniatyr)

Jalal ad-Dawlah Malik Shah eller Malik Shah (tyrkisk: Melikşah; turkmensk: Mälikşa; persisk: ملکشاه‎; fullt navn: arabisk: معز الدنيا والدين جلال الدولة حسن ملكشاه , Muizz ad-Dunya wa ad-Din Jalal ad-Dawlah Hasan Malik-Shah ibn Muhammad; født i 1055, død 20. november 1092) var en seldsjukk-sultan fra 1072 til 1092, en periode på nesten 20 år. Selv om han var tyrker, er navnet hans en kombinasjon av de arabiske og persiske ordene for konge. Han drev det bysantinske riket ut av mesteparten av Anatolia etter deres nederlag for Alp Arslan i slaget ved Manzikert i 1071.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hans tronfølge ble proklamert av hans Alp Arslan far allerede under en slektsforsamling i 1066, da forskjellige stattholderposter i Østen ble fordelt. Etterfølgelsesretten ble i første linje bestridt av hans onkel Qawurd († 1073/4), som påberopte seg retten selv ettersom han var familiens eldste. Hans krav bestod helt til han ble nedkjempet i et tredagers slag ved Karadsj nær byen Hamadan (enten i april 1073 eller i januar 1074 - her spriker kildene). Slaget ble nærmest en svenneprøve for Malik Shah, for Qawurd vant stor sympati blant Malik Shahs styrker, slik at et åpent opprør truet.[1] En nøkkelrolle i hendelsesforløpet spilte Malik Shahs atabeg, dem erfarne vesiren Nizam al-Mulk, hvis raske handling sikret at kalifen og provinsen Khorasan anerkjente Malik Shahs krav. Han anbefalte også at Qawurd ble henrettet.

Etter sin fars seier ved slaget ved Manzikert i 1071 erobret han det meste av Anatolia, som inntil da hadde hørt inn under Det bysantinske rike.

Seldsjukkenes rike ved Malik Shahs død

Han ekspanderte seldjukkenes makt inn i Syria på bekostning av fatimidene i Egypt, og kunne fravriste Philaretos Brachamios Edessa i 1987. Så satte han opp klient-sultaner i Edessa (Thoros), Aleppo (Aq Sunqur), Antiokia (Yaghi-Siyan) og Damaskus (Tutush I).

Etter erobringen av Antiokia tok Malik Shah, likesom de assyriske og de sassanidiske konger før ham, et bad i Middelhavet ved St. Simeon ved Orontesmunningen - til hest og i full rustning. Deretter lot han samle sammen sand fra stranden og spre ut over graven til hans far Alp-Arslan i Merv, for å vise for ham at hans sønn hadde erobret «alle land like til verdens ende».

I 1073 gav han universalgeniet Omar Khayyam i oppdrag å bygge et observatorium og til å sammenstille en solkalender. På de beregninger som den lærde foretok bygger den moderne iranske kalender.

Realsjonene mellom seldsjukkene og den nominelt herskende kaliffen i Bagdad, hvis stedfortreder og feltherre seldsjukkenes sultan var, ble stadig mer spenningsfylt. Også forholdet til den berømte persiske vesir Nizam al-Mulk forverret seg sterkt. Men før det kom til åpen konflikt, ble Nizam al-Mulk myrdet av en assasiner. Ettersom snikmorderen straks ble dlått i hjel av Nizams livvakt, ble det umulig å fastslå med sikkerhet hvem som hadde sendt ham.

Sultan Malik Shah ble selv myrdet; han ble forgiftet av sine hustruer i 1092. Etterpå falt seldsjukkriket fra hverandre i mindre stater, som hovedsakelig stod i strid av hverandre.

I Anatolia ble han etterfulgt av Kilij Arslan I, i Persia av Mahmud I og i Syria av sin bror Tutush I. Splittelsen innad i seldsjukkenes rike førte til at det første korstog kort tid etterpå, som begynte i 1096, hadde oberraskende stor fremgang.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ara Edmond Dostourian: Armenia and the crusades, tenth to twelfth centuries. Lanham, University Press of America 1993.
  • St. Runciman: Die Geschichte der Kreuzzüge. München 1978

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. E. Bosworth: The history of the Seljuq Turks: from the Jāmi al-Tawārīkh: an Ilkhanid adaption of the Saljūq-nāma of Ẓahīr al-Dīn Nīshāpūrī, s. 58, og The Cambridge History of Iran, bind 5, s. 88 f.