Makadamisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anleggelse av de første makadamiserte veiene i USA (1823). Maleri av Carl Rakeman.

Makadamisering etter engelsk:Macadamization er en veikonstruksjonsmåte. Den ble utviklet av den skotske ingeniøren John Loudon McAdam omkring 1820-tallet.

Metoden var på den tid revolusjonerende, og gjorde etterhvert slutt på at myrtråkk og steinete veier gjorde veinettet mer og mer uframkommelig store deler av året, både i Norge og resten av verden.

Metoden krevde at en startet med en vid grøft, der veien ble fundamentert med knust stein i stadig mindre størrelse jo høyere en kom fra bunnen. På begge sider av veilegemet måtte en sørge for avløpsgrøfter som måtte ha fri avrenning. For å få veilegemet kompakt, ble det brukt tunge valser. Denne metoden ble etterhvert enerådende for nye grusveier.

Med biltrafikken fulgte også støvplager. Dette ble flere steder forsøkt bekjempet med å spre olje inn i det øverste laget, mens en i Norge ofte har prøvd med salt.

Veiene fungerte bra så lenge trafikktyngde og tetthet ikke var for stor. Grunnprinsippet med skikkelig avløp, stor stein nederst og et veilegeme som var selvdrenerende mellom stein, pukk og grus ligger fast også i dag. Topplaget er forsøksvis blitt oljet, tjæret, sementert og asfaltert for å gi større slitestyrke for en stadig økende og tyngre transportmengde.

Makadamisering i bygater[rediger | rediger kilde]

Gater i byene fikk brolegning av stein allerede fra 1500-årene, først av naturlig morene- eller strandstein, fra ca. 1800 av huggen stein. Siden brolegning var kostbar, ble makadamisering en utvei til billigere faste gatedekker. Byer som vokste raskt hadde sjelden råd til å brolegge gatene utenfor sentrale strøk. Nye bydeler i den raskt voksende byen Christiania måtte lenge nøye seg med makadamiserte gater, som var sølete om vinteren og støvete om sommeren, og som krevde stadig vedlikehold. Veivesenet ekperimenterte med nødløsninger som tjæremakadamisering, men fant til slutt løsningen som ga holdbare dekker på innfartsveier og gater utenfor sentrum. «Smaastensbrolegning» av brostein som målte 10x10x10 cm lagt i buemønster kom i bruk fra 1910. Metoden var utviklet i Tyskland og ble derfor kalt «Kleinpflaster». Dette gatedekket kostet bare 1/3 av tradisjonell brolegning og var ikke vesentlig dyrere enn makademisering, særlig når vedlikeholdkostnader ble tatt med i regnestykket. En av mange fordeler ved småsteinsbrolegning var at gammel makadamisering kunne brukes som fundament etter høvling og avretting.

Småsteinsbrolegning i buemønster ble også brukt på sterkt trafikkerte riksveier i 1920- og 1930-årene, til dels som nødsarbeid for arbeidsløse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Brolegning