Knut M. Hansson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Knut Mørch Hansson (født 16. april 1920, død 3. desember 1994) var en norsk skuespiller, sceneinstruktør og debattant.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hansson ble født i Egypt, der faren Michael Hansson var dommer. Da faren tok over som president for Det internasjonale Nansenkontoret, flyttet familien videre til Geneve. Først da faren ble sorenskriver i Nedenes i 1931, kom Knut M. Hansson til Norge.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter studier i Norge og utlandet, begynte Hansson i 1940 som elev ved Det Nye Teater. Under andre verdenskrig tok Hansson del i motststandskampen og deltok blant annet i Gudbrandsdalen under med den tyske invasjonen[1]. Han sa opp jobben ved teatret i 1941, og i september samme år ble han arrestert i Trondheim. Han ble dømt til døden, og satt internert på Møllergata 19[2] og Grini før han ble sendt til Sachsenhausen.

Høsten 1945 var han tilbake på scenen, denne gang ansatt ved det nyåpnede Studioteatret.

Hans avskjedsforestilling var ved Oslo Nye Teater i 1990.

Samfunnsengasjement[rediger | rediger kilde]

Hansson var svært samfunnsengasjert og opptatt av en rekke ulike saker. Han var svært skrivefør og i utallige kommentarer, innlegg, artikler og kronikker engasjerte han seg for alt fra Israels sak til vietnamesiske båtflyktningers skjebne. Knut M. Hansson utgav sine erindringer fra krigen i Kurer og fange (1992). I Ilden og lyset (1988) skrev han ned den norske jøden Herman Kahans memoarer.

Familie[rediger | rediger kilde]

Knut M. Hansson var sønn av Michael Hansson (1875–1944) og Emilie «Minnie» Christensen (1883–1981), og bror til diplomaten Arthur Mørch Hansson (1910–1969) og skipsrederen Michael Sigfried Mørch Hansson (1912–1988). Begge var motstandsfolk under den andre verdenskrig. I sitt første ekteskap ble Knut far til miljøverner og stortingspolitiker Rasmus Johan Michael Hansson (født 1954).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 16. desember 1994
  2. ^ Kurer og fange, 1992