Kvikkleire

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kvikkleire er en spesiell type leire som forekommer i Norge, Sverige, Finland, Russland, Canada og Alaska under marin grense. Dette er leire som er er avsatt med en intern gitterstruktur i et marint miljø, deretter har salt blitt vasket ut av ferskt grunnvann etter at landområdene hevet seg etter siste istid. Når saltet som sørger for elektrostatiske bindinger mellom leirepartiklene er vasket bort, regnes leiren som kvikk.[1]

Dannelse av kvikkleireskred[rediger | rediger kilde]

Dersom kvikkleire utsettes for belastning eller omrøring som følge av naturlig eller menneskelig påvirkning, kan gitterstrukturen i leirmassene kollapse og bli en flytende suppe i sitt eget porevann. Kvikkleireskred kan raskt forplante seg bakover i over store arealer og skredmaterialet kan flyte over betydelige distanser.[2]

Svensk statistikk over kvikkleirekred viser økt hyppighet av skred i perioder da grunnvannsnivået stiger, men ingen økt hyppighet i regnværsperioder.[3] Norges Geotekniske Institutt rådgir kommuner og grunneiere mht fare for kvikkleireskred, og har utført risikokartlegging av kvikkleireområder i Norge på oppdrag for Norges vassdrags- og energidirektorat.[4] International Centre for Geohazards utfører forskning på blant annet kvikkleireskred og forebygging av løsmasseskred av alle slag.[5]

Kvikkleireskred i Norge[rediger | rediger kilde]

Ifølge kart fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bor ca. 64 000 mennesker i kvikkleireområder i Norge,[6] over 33 000 av disse i de to trøndelagsfylkene.[7]

Det har vært mange kvikkleireskred i Norge i historisk tid. Fra Trøndelag rapporteres om kvikkleireskred i Børsa i 1254, 1822 og 1823 og Buvika i 1702 og 1864.[8] Et ras nedenfor Kristiansten festning i Trondheim i 1625 dannet Duedalen og krevde 20 menneskeliv. Minst tre mennesker omkom i et nytt ras omtrent samme sted i 1634.[9] Tiller-raset 7. mars 1816 i Tiller sørvest for Trondheim tok med seg kirken i bygda, flere gårder med 500 daa jord, møller, sagbruk og bruer. 15 personer og et ukjent antall husdyr havnet i Nidelva og omkom.[10]

Verdalsraset i 1893 var det største kvikkleireskredet i Norge i historisk tid. 55 millioner kubikkmeter raste ut og 116 mennesker omkom.[11] I 1944 omkom fire mennesker i et kvikkleireskred i et tettbebygd område på Lade i Trondheim.[12] I Bekkelagsraset i 1953 omkom fem personer. Leirskredet i Sokkelvika i 1959 på vestsiden av Reisafjorden i Nord-Troms var et kvikkleireskred som startet på sjøbunnen og forplantet seg inn på land. Ni menneskeliv gikk tapt.

14. september 1962 raste to millioner kubikkmeter ut i et kvikkleireras i Skjelstadmark i Stjørdal. En toårig gutt omkom.[11]

I Trøgstad i Østfold skjedde to ras i 1967 og 1974. Ved raset i 1967 raste én million kubikkmeter ut og fire mennesker mistet livet.[11] I 1978 skjedde Rissaraset som var det største kvikkleireskredet som rammet Norge på 1900-tallet. 5–6 millioner kubikkmeter leire raste ut fra et område på 330 mål og etterlot en skredkant på 1,5 kilometer. Over 20 hus og gårdsbruk ble tatt av raset og én person omkom. Raset gikk ut i innsjøen Botn og skape en flodbølge på tre meter.

I Balsfjord omkom to mennesker i et leirskred i 1988. I 1996 mistet fire mennesker livet i et kvikkleireskred i Finneidfjord i Nordland.[13]

Andre kvikkleireras uten tap av menneskeliv skjedde ved Kattmarka i Namsos i 2009,[14] ved Lyngseidet i Troms i 2010[15] og på Byneset i Trondheim 1. januar 2012.

I dokumentet Nasjonalt risikobilde 2013 beskriver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap kvikkleireskred i et byområde som én av 17 katastrofer som kan ramme Norge. Øvre Bakklandet i Trondheim brukes som eksempel på et slikt byområde.[16]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ivan Th. Rosenqvist: Investigations into the clay -electrolyte -water system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9 1953.
  • G. W. Brindley & G. Brown: Crystal Srtucture of Clay Minerals and their X-Ray Identification. Mineral Society London. 1980.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]