Konstantinopeltraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over det opprinnelige territoriet til Det greske kongedømmet slik det ble fastsatt i traktaten fra 1832 (mørk blått)

Konstantinopeltraktaten var et resultat av Konstatinopelkonferansen som åpnet i februar 1832 med deltakelse fra de europeiske stormaktene Storbritannia, Frankrike og Det russiske keiserrike på den ene side og Det osmanske rike på den andre. Det som utløste konferansen var at kong Leopold I av Belgia nektet å ta imot den greske tronen siden grensene for Det greske kongedømmet var trukket langs Aspropotamos-Zitouni-linjen i stedet for den mest gunstige Arta-Volos-linjen som stormaktene hadde foreslått tidligere.

Med at Leopold var uaktuell til den greske tronen, og på bakgrunn av den franske julirevolusjonen to år tidligere, ble grensetrekkingen utsatt fram til det ble dannet en ny britisk regjering. Lord Palmerston ble ny utenriksminister og han gikk inn for Arta-Volos-linjen som gresk nordgrense. Ny gresk konge var den 17 år gamle bayerske prinsen Otto Friedrich Ludwig av Wittelsbach. En hemmelig diplomatisk note vedrørende Kreta som den bayerske forhandlingslederen fremmet til Storbritannia, Frankrike og Russland nådde ikke fram.

Under London-protokollen, undertegnet 7. mai 1832 mellom Bayern og de tre stormaktene regulerte blant annet hvordan landet skulle styres fram til kong Otto tiltrådte. Hellas ble anerkjent som et uavhengig stat, med Arta-Volos linjen som dets nordlige grense. Det osmanske rike fikk en økonomisk kompensasjon for tapt territorium. I en ny protokoll, undertegnet i London 30. august samme år, ble det greske kongedømmets grenser bekreftet og denne markerte avslutningen på Den greske selvstendighetskrigen og skapte det moderne Hellas som en uavhengig stat av Det osmanske rike.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilde[rediger | rediger kilde]