Kongesirisser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongesirisser
Hunnen har et kraftig eggleggningsrør. Kongesirisser er vingeløse, med lage antenner og bein.
Hunnen har et kraftig eggleggningsrør. Kongesirisser er vingeløse, med lage antenner og bein.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anostostomatidae
Saussure, 1859
Norsk(e) navn: kongesirisser
Hører til: Vortebitere og sirisser,
rettvinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: ca. 200 i verden
ingen i Norge
Habitat: tørre enger, trær, i fjellet
Utbredelse: tropiske områder, Asia
Delgrupper:
Nymfene er lik de voksne

Kongesirisser er en gruppe av rettvinger og tilhører en familiegruppe blant sirissene.

De omfatter flere slekter med store gresshoppelignede insekter, ofte omtalt som weta eller steinsirisser. Blant artene i slekten Deinacrida finnes de største (tyngste) nålevende insektene.

De fleste artene finnes på New Zealand.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kroppen er mellom 38 og  over 80 millimeter, og er ganske tykk og brunlig brun-svart mørk-grå grønnlig på farge. En del arter har meget store kjever (mandibler) og kan se ganske skremmende ut. Bakbeina er både større og kraftigere enn de andre beina. Særlig lårene er kraftige. Leggene har pigger eller torner. Kongesirisser har to lange haletråder (cerci). De mangler vinger. Antennene er trådformet og er lengre enn kroppen.

Hemideina thoracica er et eksempel på en art med forstørrede kjever

Nymfene er normalt ganske like de voksne, men mye mindre.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Kongesirisser lever av planter, sopp og frukt. Noen er rovdyr som også spiser andre mindre dyr.

Kongesirisser finnes i mange slags leveområder, som gressenger, krattskog, i trær, villahager og opp i fjellet. Enkelte arter har stor toleranse i forhold til svingninger i temperaturen. Enkelte arter lever i alpint miljø der det kan være frost om natten og varmt om dagen. De er i stand til å overleve høy varme om dagen og la seg fryse inn om natten.

Parringen skjer i vegetasjonen. Hunnen har en kort men kraftig eggleggningsbrodd og legger eggene i jorden eller et annet egnet sted. Mange arter reiser de piggete bakbeina rett til værs om de føler seg truet.

Kongesirisser har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Utviklingstiden fra egg, via nymfestadiene til det voksne stadiet kan være noen uker under gunstige forhold. Temperatur og antall hudskift er avgjørende. Noen har opptil 12 nymfestadier og skifter huden mellom hvert av disse. Vekst skjer ved et hudskifte. Sirisser mangler i likhet med alle leddyr et indre skjelett.

Noen kjente grupper[rediger | rediger kilde]

Libanasidus vittatus lever i Johannesburg-området i Sør-Afrika der den er kjent som "parktown prawn". Hunnene av denne arten blir opptil 6 cm lange. De kommer gjerne inn i hus om natten og blir fryktet av mange på grunn av sitt fryktinngytende utseende, dessuten skiller de ut illeluktende avføring om de blir forstyrret. Hannene har støttann-lignende mandibler, som de bruker dels til å grave ganger, dels til å slåss seg imellom.

De kjempestore kjempewetaene (Deinacridinae) fra New Zealand fører en skjult tilværelse, men kan være ganske aggressive om de blir forstyrret. Artene i slekten tre-wetaer (Hemideina) bor i hulrom i trær, gjerne ganger laget av treborende biller. De lever oppe i trærne, bortsett fra at hunnene kommer ned på bakken for å legge egg. De er planteetere og lever av frukter, blader og blomster. Hos mange arter har hannene sterkt forstørret hode og mandibler. Hannene danner hierarkier, de med størst hode og mandibler har størst sjanse til å få parret seg.

Utnytter uvanlige nisjer på New Zealand[rediger | rediger kilde]

New Zealand finnes det ikke innfødte landpattedyr, bortsett fra flaggermus. Det betyr at noen økologiske nisjer som ellers i verden er fylt av smågnagere, spissmus og lignende har vært ledige for andre dyr her. Dette har medført at en flaggermus-art har blitt hovedsakelig bakkelevende, men også at noen av weta-artene har utviklet seg til å bli forholdsvis enorme og langt på vei fyller småpattedyrenes roller. I dag, da mange dyr frå andre deler av verden har blitt innført til New Zealand, er disse unike insektene i stor grad utrydningstruede.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Medlemmene i denne familien utgjorde tidligere mesteparten av familien Stenopelmatidae.

Kilder og referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]