Stenopelmatidae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stenopelmatidae
Stenopelmatus fuscus, hann
Stenopelmatus fuscus, hann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Stenopelmatidae
Burmeister, 1838
Norsk(e) navn: jerusalemsirisser
Hører til: Vortebitere og sirisser,
rettvinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: ca. 40 beskrevne, finnes trolig over 100 i verden
ingen i Norge
Habitat: tørre enger, trær, i fjellet
Utbredelse: Nord- og Mellom-Amerika, Europa, sørlige Afrika, India, Indonesia
Delgrupper:


Jerusalemsirisser (Stenopelmatidae) er en gruppe av rettvinger og tilhører en familiegruppe blant sirissene. Opphavet til navnet "jerusalemsirisser" er ganske uvisst, da dette stort sett er en amerikansk gruppe.



Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til meget store (opptil 69 mm), kraftige, gjerne gulbrune sirisserLenke. De ligner på kongesirisser (Anostostomatidae), som tidligere ble regnet til denne familien, men skiller seg fra disse blant annet ved at beina ikke er like piggete, stort sett er det bare bakleggene som har to rader av pigger. Hodet er stort, rundet og glatt, gulaktig på farge, med små fasettøyne. Antennene er omtrent så lange som kroppen. Hannene har store mandibler. Thorax er temmelig liten, bakkroppen stor og rund. Vinger mangler helt. Beina er meget kraftige, men uten pigger bortsett fra på bakleggen.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Som de fleste sirisser graver de og tilbringer mesteparten av tiden under jorden. Begge kjønn, også nymfene, lager trommelignende lyder ved å banke bakkroppen mot sidene i gangene deres eller mot bakken. Arter som ser svært like ut kan skilles ved hjelp av trommesignalene. Hannen overfører gjerne en stor, proteinrik pakke (spermatophylax) til hunnen under parringen, men ulikt endel andre rettvinger spiser hun ikke opp denne. Det forekommer at hunnen spiser opp hannen etter parringen. Stenopelmatidae er mer eller mindre altetende og kan spise både døde plantedeler, røtter, rotknoller og andre insekter. De kan være aktive både natt og dag. På grunn av den tunge bakkroppen etterlater de seg ofte karakteristiske slepespor i støv eller sand. Disse sirissene er svært trege.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Kilder og referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]