Jordvern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jordvern er et begrep som blir brukt om det å beskytte forekomstene av dyrket eller dyrkbar jord, ofte omtalt som matjord.

Matjord, som er det fruktbare jord- eller moldlaget på åkrer og enger, er en begrenset ressurs som brukes til plantedyrking og matproduksjon i jordbruket. Matjord dannes gjennom en svært tidkrevende biologisk prosess, der dannelsen av noen få centimeter med matjord kan ta fra flere hundre år til opp mot tusen år. Matjord er uerstattelig i all plantedyrking og er grunnlaget for verdens matproduksjon.

Jordvern er en politisk motreaksjon på samfunnets nedbygging og høye forbruk av matjord, og blir ofte stilt i samme kategori som andre former for naturvern- og miljøpolitikk. En nær parallell er strandsonevern, der hyttebygging i strandsonen gjør uberørte strandområder sjeldnere i sentrale strøk.

Hvert år blir det bygget ned store områder med matjord i både Norge og utlandet. I Norge har nedbyggingen, eller omdisponering av matjorda til andre formål enn matdyrking, de siste årene ligget på mellom 15 000 og 20 000 daa i året.[1] 15 000 daa med matjord forsvinner altså hvert år, og det er det samme som 15 millioner kvadratmeter eller et areal større enn 2000 fullskala fotballbaner.

Matjorden forsvinner gjennom at det blir åpnet for å ta arealet i bruk til andre formål enn matdyrking og jordbruksproduksjon. Mest matjord går tapt gjennom bygging av boliger, dernest fører ofte utbygging av industri og samferdselsutbygginger til at matjorda går tapt. Kommunene er det forvaltningsleddet som har det primære ansvaret for arealpolitikken, og forvaltningen skjer gjennom flerårige reguleringsplaner og kommuneplaner som rulleres jevnlig. Lokalpolitikere avgjør hvilke areal som skal brukes til ulike samfunnsformål. Avgjørelser kan ankes videre til fylkesnivå, eller i enkelte tilfeller til statlige organ.

Jordvern tar utgangspunkt i at dyrket og dyrkbar jord er en begrenset og verdifull ressurs som er uerstattelig. Tre prosent av Norges landareal blir regnet som dyrket eller dyrkbar jord. En tredjedel av dette igjen kan benyttes til dyrking av korn, mens resten er best egnet til gressdyrking. Jordressursene ligger spredt over hele landet i dalbunner og langs fjorder og kystlinjen. Mye av den beste matjorden ligger rundt dagens byer, som ofte ble grunnlagt nettopp i dette området fordi matjorda egnet seg bra til å dyrke mat til befolkningen. Derfor er det ofte også i disse områdene at konflikten rundt nedbygging av matjord og jordvern er størst.

Nedbyggingen av matjorden var i 2008 på 14.945 daa, derav 7900 daa dyrket mark og 7045 daa dyrkbar mark. I 2007 ble 15.121 daa matjord bygget ned, fordelt på 8510 daa dyrket og 6611 daa dyrkbar mark. Den rødgrønne regjeringen har satt seg et mål om å halvere nedbyggingen i forhold til 2004-nivå. For å nå dette målet må nedbyggingen av dyrket jord ned i 5700 daa i året.

Organisasjoner som kjemper for jordvern er ofte knyttet til miljø eller jordbruk. De mest sentrale er Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Naturvernforbundet og Natur og ungdom. I tillegg finnes det aktive jordvernforeninger både i Rogaland og Vestfold. De politiske partiene er i ulik grad villige til å prioritere jordvern høyest når hensynet til jordvern kommer i konflikt med andre samfunnsformål. Partiene på høyresiden, med Høyre og Fremskrittspartiet i fremste rekke, tar til orde for mer markedsstyring og mindre regulering i arealpolitikken. Det innebærer i praksis ofte at jordvernet må vike til fordel for utbygging av boliger og veier. I den andre enden av skalaen finner en Senterpartiet og oftest Sosialistisk Venstreparti, som begge oftere lar hensynet til jordvernet veie tyngst. Også Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å beskytte matjorden mot nedbygging, mens Arbeiderpartiet sjeldnere lar jordvernet få førsteprioritet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.slf.dep.no/no/miljo-og-okologisk/areal-og-jordvern/kostra/mindre-nedbygging-av-dyrka-jord