Joachim Gersdorff (1611–1661)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Joachim Gersdorff malt av Hans Hansen i 1800, Frederiksborg Museum

Joachim (von) Gersdorff (født 12. november 1611 på Søbygaard, død 19. april 1661) var en dansk politiker. Han var blant annet dansk rikshovmester (kongens stedfortreder) og landets siste riksmarsk. Han stod for forhandlingene som førte til Roskildefreden med Sverige.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Joachim Gersdorff ble født på godset Søbygaard, som ligger på Fyn. Hans far var den tyskfødte landgreve Christoffer von Gersdorff, som var meget rik, hvilket han beviste ved å kjøpe mange gods, som Palstrup, Isgaard, Søbygaard, Vosnæsgård og Udstrup. Det er ikke mye som er kjent om Joachim Gersdorffs ungdom; kun at han fra 1624 til 1629 studerte på Herlufsholm kostskole og i 1640 vendte hjem fra et kunnskapsopphold i Nordtyskland.

Politiker[rediger | rediger kilde]

I 1635 døde hans far, og han ble opphøyd i den danske adel. Han valgte godset Søbygaard som sitt hovedsete. Etter sin hjemkomst ble han hoffjunker hos Den utvalgte prins og kort tid etter kammerjunker hos prinsens gemalinne Magdalene Sibylla.[1]

Joachim giftet seg med den unge Øllegaard Henriksdatter Huitfeldt i 1643. Giftemålet innbragte ham mange gods i Skåne, deriblant Tunbyholm. I 1646 ble han valgt til landkommissær i Skåne,[2] mens han i årene 1648-49 var rådgiver for den nykronede konge Frederik III. I julen 1649 ble Joachim Gersdorff medlem av det danske rigsråd som bestod av Danmarks mektigste menn.

Gersdorff stod lenge på god fot med størstedelen av landets adel og stod konstant i kongens gunst. I 1651 ble han forfremmet til rikshovmester (statsminister), og han fikk Bornholm som len.

Joachims ekteskap med Øllegaard Huitfeld var ulykkelig: Øllegaard forelsket seg i den unge don Juan Kai Lykke til Gisselfeld og søkte om skilsmisse i 1654. Det ble ansett at skilsmissen ødela Joachim Gersdorffs ære, og han ble adskillige ganger nektet losji på adelens gods og slott. I 1655 stod Joachim for saken mot Corfitz Ulfeldt, som var anklaget for underslag og landsforræderi. Da Corfitz Ulfeldt tapte saken, gjenvant i samtidens øyne Joachim Gersdorff sin ære.

I 1657-60 var Danmark-Norge i krig med Sverige. I 1658 førte Gersdorff fredsforhandlingene med svenskene. Etter freden i Roskilde i 1658, hvor Danmark måtte avstå Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm samt mye annet, skulle han ha sagt til svenskekongen: «Gid jeg ikke kunne skrive, thi jeg aldrig kunne skyld få for landssvigt og æresdrab for de mange tusinde sjæle, der nu efterlades i svenskens blodige hænder»".

Da eneveldet ble innført i 1660 forble Joachim Gersdorff i landets maktsentrum. Ikke som rigshofmester, men som rigsmarsk, Danmarks siste. I 1661 ble han alvorlig syk og døde. Ryktet lød, at døden skyldtes gift. Øllegaard Huitfeldt og hans tjener Godtfred ble holdt skyldige. Hun ble dømt, halshugget og lagt på hjul og steile to uker efter sin manns død. Godtfred ble dømt som landsforræder og landsforvist. Han ble begravet i Trinitatis kirkes krypt.[3]

Boksamler[rediger | rediger kilde]

Gersdorff sto i brevveksling med lærde i Europa. Han interesserte seg for filosofi, og tok seg av Ole Worm og andre vitenskapsmenn. Han fikk samlet seg et anselig bibliotek, som talte ca. 3000 bind. Heri var den franske, spanske og italienske litteratur særlig representert, mens det fantes lite på tysk og dansk.[4] Gersdorff testamenterte alle sine bøker til kong Frederik III, den største av de tre samlinger som ble grunnlaget for Frederik IIIs Det Kongelige Bibliotek.[5]

Barn[rediger | rediger kilde]

Det er ingen nålevende medlemmer av Gersdorff-slekten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Danmarks adelsaarbog 1908.
  • Danmarks adelsaarborg 1962.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]