James Hall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

James Hall (født i Dunglass 17. januar 1761, død i Edinburgh 23. juni 1832) var en skotsk geolog. Han regnes som grunnleggeren av eksperimentell geologi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hall ble født i East Lothian i Skottland, som sønn av baronetten av Dunglass, og arva tittelen etter faren 15 år gammel. Han fikk studere ved universitetene i Cambridge og Edinburgh. Seinere ble han sendt til militærakademiet i Brienne i Frankrike, og gikk der samtidig med Napoleon Bonaparte.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Sir James ble ikke militær; i stedet skulle han vie sitt liv til geologien, som på hans tid var i en rivende utvikling. Han ble en del av det geologiske fagmiljøet rundt James Hutton og John Playfair i Edinburgh.

I begynnelsen var Hall skeptisk til Huttons plutonisme; han mente at det ikke var bevist at bergarter som inneholdt krystaller kunne dannes ved smelting og størkning. Da han en dag hørte om en glassmelte som ved et uhell hadde blitt liggende og kjølne langsomt, at den hadde «tapt enhver likhet med glass, og fullstendig hadde antatt steinstruktur», ble han mindre sikker.

I 1797 bestemte han seg for å prøve ut Huttons teorier, og han gjennomførte en serie med elegante laboriatorieeksperimenter som viste en gang for alle at vanlige bergartsdannende mineraler kunne dannes ved størkning. Han fikk glass til å krystallisere i laboratoriet; deretter prøvde han hornblende fra ei gruve utafor Edinburgh. Han fikk mineralet til å smelte i en masovn. Når han lot smelta kjølne raskt, ble det som mørkt glass. Lot han det derimot kjølne langsomt, ble det til en substans som var «på alle måter ulikt glass … grovt, steinaktig og krystallinsk.»

Han fortsatte med stykker av en gabbroid bergart som på engelsk kalles «whinstone» og basalt fra ulike steder, bl.a. Island, smelta dem i en smeltedigel og lot dem størkne ved ulike temperaturer. Han kom samtidig fram til at whinstone og basalt hadde samme kjemiske sammensetning. Han gjorde også forsøk med metamorfose, idet han viste at kalsitt går over til marmor uten smelting når den blir utsatt for stort trykk under oppvarming. Med disse forsøka grunnla Hall den eksperimentelle geologien.

Hall var ikke bare laboratoregeolog; han drev også et utstrakt feltarbeid. Blant annet besøkte han Italia og Alpene, og noterte seg likheten mellom unge lavabergarter der og gamle bergarter hjemme i Skottland. Han utga et stort antall skrifter om geologiske emner, men også et verk om gotisk arkitektur.

Hall hadde også en politisk karriere; mellom 1807 og 1812 var han parlamentsmedlem, valgt fra St. Michaels’s i Cornwall. Han var også president for Royal Society i Edinburgh.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Experiments on whinstone and lava. (1805)
  • Account of a series of experiments, shewing the effects of compression in modifying the action of heat. Edinburgh, 1805
  • On the revolutions of the earth’s surface. Edinburgh, 1813
  • Essay on the origin, history and principles of Gothic Architecture. London, 1813