Injeksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En injeksjon er en metode for å sette substanser inn i kroppsvev ved hjelp av en sprøyte med kanyle. Brukes til å perforere huden, og holdes der så lenge det tar å føre substansen inn. En injeksjon er en parenteral administrasjonsform. Det er tre hovedtyper injeksjoner; subkutane, intramuskulære, og intravenøse. Injeksjoner ble først utført på 1600-tallet, men ble vanlig i det 20. århundre.

Subkutan injeksjon[rediger | rediger kilde]

En subkutan injeksjon (SC) administreres inn i subkutis, hudlaget under epidermis og dermis. Subkutane injeksjoner brukes til administrasjon av legemidler i små volum, for eksempel insulin eller heparin, der en lang absorpsjonstid er ønsket. Subkutane injeksjoner settes som regel i huden på magen (unntatt en 5 cm stor sirkel rundt navlen), oversiden av låret, utsiden av overarmen eller rumpen like bak hoftebeinet. Subkutane injeksjoner selvadministreres ofte, for eksempel insulininjeksjoner av personer som har diabetes mellitus type 1.

Intramuskulær injeksjon[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel Intramuskulær injeksjon
En intramuskulær injeksjon (IM) injiseres direkte inn i en muskel. Mange vaksiner, og legemidler som morfin, metoklopramid og P-sprøyten kan administreres på denne måten. Mange legemidler injisert på denne måten absorberes relativt raskt, mens andre virker over lengre tid, avhengig av preparatformen. Intramuskulære injeksjoner selvadministreres sjelden, og bør settes av autorisert helsepersonell, dette på grunn av injeksjonsstedenes utilgjengelighet og faren for å treffe nerver og blodårer. De mest vanlige injeksjonsstedene er utsiden av overarmen (deltamuskelen), rumpen (glutealmuskel) eller forsiden av låret (Vastus lateralis-muskelen).

Intravenøs injeksjon[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel Intravenøs terapi
En intravenøs injeksjon eller infusjon (IV) settes direkte inn i en vene, og den injiserte substansen kommer dermed direkte inn i blodstrømmen. Effekten tiltrer derfor tilnærmet øyeblikkelig. Noen medikamenter (som dopamin og enkelte antibiotika), blod og andre kolloider samt andre væsker som må infuseres i større mengder, kan kun administreres intravenøst.

Intravenøs tilgang kan etableres med kun en sprøyte og kanyle, men i praksis brukes dette kun i nødstilfeller og av sprøytenarkomane. Den vanligste måten å etablere intravenøs tilgang i helsevesenet er ved et perifert venekateter (også kjent under merkenavnet Venflon), som normalt settes i vener i hånden eller underarmen. Andre metoder omfatter sentrale venekateter, perifert innsatte sentrale venekateter, Hickmankateter og implanterte veneporter.