Intramuskulær injeksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Intramuskulær (fork. IM el. i.m.) betegner en injeksjonsteknikk for legemidler hvor nålen ender i muskelvev. Im regnes som en parenteral administrasjonsform. Vanligvis kan maksimalt 5-10 ml injiseres.

Generelt brukes intramuskulær injeksjon for legemidler som:

  • ikke absorberes i tarm (peroral administrasjon ikke mulig)
  • Skal virke raskt i i hele kroppen (systemisk)
  • ikke er vevsskadelig
  • resorberes utilstrekkelig i underhuden (f.eks.ved subkutan injeksjon)
  • som ikke kan settes intravenøst på grunn av lokalreaksjon i vener


For medikamenter som ikke skal settes i blodbanen, trekkes sprøytestempelet tilbake (aspirasjon) før selve injeksjonen for å kontrollere at man tilfeldigvis ikke har truffeet et blodkar.

Virkningen inntrer noe senere enn ved intravenøs injeksjon, vanligvis etter noen minutter. Injeksjonen medfører som regel noe skade i muskelvevet som kan gi reversibel arrdannelse med varighet på opp til et år. Abscessdannelse er også en vanlig komplikasjon. Gjentatte injeksjoner på samme sted bør unngås. Vanlige injeksjonssteder er i setemuskulaturen eller i overarmen (deltamuskelen). Det er vesentlig at man ikke skader store nerver eller blodkar under injeksjonen.

For en del medikamenter, særlig antipsykotika er det utviklet oljesuspensjoner av legemiddelet (såkalte depotpreparater) som ved intramuskulær administrasjon kan gi virkning i flere uker til måneder. Dette er særlig hensiktsmessig for pasienter som ikke tar medikamentet regelmessig som forskrevet.

P-sprøyten settes også intramuskulært.

Se også[rediger | rediger kilde]