Humayuns grav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Humayuns grav, Delhi
Humayuns grav, Delhi
Land India India
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 17. sesjon i 1993. Referansenr. 232.
Kriterium KULTUR (II), (IV),(VI), (VII), (VIII), (IX), (XXI)
Se også Verdensarvsteder i Asia
Eksterne lenker
Posisjonskart
Humayuns grav, Delhi ligger i India
Humayuns grav, Delhi
Koordinater: 28°35′36″N 77°15′02″Ø

Humayuns grav er en samling av bygninger i Delhi, India. Mausoleet over stormogulen Humayun ble reist av hans enke i 1569–70. Både selve gravmonumentet og havene rundt med kanaler og gangveier er viktige eksempler på tidlig mogularkitektur. Samlingen er satt på UNESCOs liste over verdensarven.

Hamida Banu Begum, Humayuns enke, fikk bygget mausoleet 14 år etter hans død. Arkitekten Mirak Mirza Ghiyath tegnet det. Mausoleet har etter den tid blit brukt som gravsted for mange medlemmer av den herskende familien. Det er 150 graver der.

Mausoleet ligger omgitt av en stor have.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Humanyuns gravmonument; den ytre arkaden med nisjer i to nivåer.
Detaljfoto av intarsia-arbeidet i sandstein og marmor over inngangen, iwan. Bildet viser også to av bygningens chhatrier og de små minaretene som omgir den hvite marmorkuppelen i midten.
Humayuns gravmonument; innsiden av kuppelen
Den symbolsk utskårne mihrab-en mot vest, det vil si mot Mekka, over kniplingsverket av marmor

Den muslimske erobringen av det indiske subkontinentet førte også til at islamsk arkitektur ble introdusert på det indiske subkontinentet, og i Dehli, som var hovedstaden i Sultanatet Dehli, begynte det å dukke opp monumenter i den nye stilen. De første herskerne som bygget etter islamsk byggeskikk var Mamelukk-dynastiet, som bygget Qutb Minar i år 1192 etter vestlig tidsregning samt nabobygningen Quwwat-ul-Islam-moskeen i 1193. I de kommende århundrene ble det nordlige India styrt av stadig nye, utenlandske dynastier, og dette ga utspring til den såkalte indo-islamske arkitekturen. Tidligere hadde man i denne delen av verden konstruert bygninger ved hjelp av arkitraver, men de islamske arkitektene førte med seg buekonstruksjonen, som skulle komme til å kjennetegne de byggverkene som ble reist under mogulenes herredømme. Samtidig ble elementer fra den tradisjonelle indiske arkitekturen, særlig fra Rajastan-området, videreført. Eksempler på slike opprinnelig indiske elementer er dekorative braketter, balkonger, utsmykkede pendentiver (det vil si triangulære, bærende elementer som muliggjør konstruksjonen av en rund kuppel på firkantet bygningskropp), og ikke minst chhatrier, som er en type hevede paviljonger toppet med runde kupler, og som er typiske for Rajastan. Alt dette dannet en distinkt mogulsk arkitektur som skulle bli et varig minnesmerke over de fire århundrene som det mogulske styret varte. Kombinasjonen av rød sandsten og hvit marmor hadde også vært i bruk i gravmonumenter og moskeer under Sultanatet i Dehli, det fremste eksempelet er den rikt utsmykkede Alai Darwaza-bygningen i Qutb-komplekset i Mehrauli, som ble bygget i år 1311 under Khilji-dynastiet. Også Taj Mahal er et eksempel på typisk mogulsk arkitektur.

Gravmonumentet er 47 meter høyt og er 300 fot (91,44 m) i bredden. Dette er det første indiske byggverket konstruert med en typisk persisk dobbeltkuppel som hviler på en høy sylinderformet bygningskropp. På toppen av kuppelen er det et seks meter høyt messingspir med en halvmåne på toppen, noe som var vanlig utsmykning av gravmonumenter reist under Timurid-dynastiet. Den ytre kuppelkonstruksjonen gir støtte til det hvite marmoreksteriøret, mens den indre kuppelen former et hule-lignende interiør. Som kontrast til den helhvite ytre kuppelen er eksteriøret for øvrig i rød sandstein, med detaljer i hvit og sort marmor og i gul sandstein, slik at helhetsinntrykket ikke blir monotont.

Monumentet er symmetrisk og enkelt utvendig. Men dette står i skarp kontrast til den komplekse innvendige grunnplanen.

Humayun's kenotaf står i ensom majestet i mausoleets hovedrom; den egentlige graven befinner seg i kjelleren under.

I hovedrommet finnes det også et spesielt, symbolsk element, en mihrab over det sentrale marmor-kniplingsverket eller jaali-en som vender mot vest og mot Mekka. I stedet for den tradisjonelle inskripsjonen av Koranens sure 24, er mihrab-en her kun et omriss som lar lyset slippe direkte inn i gravkammeret fra qibla, det vil si fra den retningen Mekka befinner seg i. Dette grepet tjener til å fremheve keiserens status som høyere enn sine rivaler og derfor nærmere den guddommelige herskeren.

Det høyloftede gravkammeret der Humayuns kenotaf er plassert, er omgitt av fire oktagonale kammere i to etasjer. Disse kamrene har er sammenbundet av buehvelvede passasjer med mindre kamre imellom, og dette tyder på at bygningen opprinnelig var ment som et dynastisk mausoleum. Konstruksjonen med i alt åtte sidekamre gjør det mulig å bevege seg i krets rundt hoved-kenotafen, noe som er vanlig praksis i sufismen og dessuten kan sees i mange keiserlige mogulske mausoleer. Men denne konstruksjonen gjenspeiler også forståelsen av Paradiset i den islamske verdensoppfattelsen. Hvert av hovedkamrene er i sin tur omgitt av åtte mindre kamre, og følgen er at den symmetriske grunnplanen over byggverket består av i alt 124 hvelvede kamre. Det står kenotafer i en rekke av de mindre kamrene, til minne om andre medlemmer av den mogulske kongefamilien eller mogulhoffet. Blant annet finner vi kenotafen til Humayuns enke Hamida Begum her. Hele komplekset inneholder i alt over 100 graver.

Litteratur[rediger | rediger kilde]