Hufsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hufsa er navnet på en truende, litt mystisk, monsterliknende bifigur i historiene og barnebøkene om Mummitrollet som ble skrevet av den finske forfatteren og tegneren Tove Jansson fra slutten av 1940-tallet.

På originalspråket finlandssvensk kalles Hufsa Mårran, mens hun i den finske oversettelse har fått navnet Mörkö og på engelsk The Groke.

Beskrivelser i bøker og filmer[rediger | rediger kilde]

Tove Jansons figurer fra barnebøkene om Mummitrollet har blitt populære i mange land. Bildet viser pepperkaker som er fritt formet som Mummipappa, Mummimamma, Mummitrollet, Snorkfrøken, Hufsa, Lille My, Stinky, Sniff og en hattifnatt.

Hufsa opptrer første gang i barneboka Trollmannens hatt som opprinnelig kom på svensk i 1948 (norsk utgave ble utgitt i 1960). Der beskrives Hufsa som en «hun», kald og nifs, taus og urørlig, og med «runde, utrykksløse øyne». Hun kommer og går i mørke og kulde, og der hun har stått, fryser bakken til is. Hufsa sprer frykt i den idylliske og vennlige Mummidalen, men Mummimamma gir henne til sist en magisk flosshatt, og dermed glir Hufsa «bort uten et ord, som en gråkald skygge». Trollmannens hatt blir en erstatning for Trollmannens rubin, som Tufsla og Vifsla har, og som Hufsa tror kan gjøre hennes kalde sjel varm.

I boka Mummipappa på eventyr fra 1950 (utgitt på norsk i 1961), Mummipappas egne erindringer, presenteres Hufsa mer som et tradisjonelt monster enn senere framstillinger der hun portretteres som mildere, men mer ensom og misforstått. Jokseren, Snusmumrikkens far, forteller blant annet om en slektning som ble spist av Hufsa, og da Mummipappa, Fredriksen, Jokseren og Fjompedyret er ombord i en båt i nattemørket, hører de jaktsangen hennes på land og at hun jager et offer som kommer til å bli spist levende. I den animerte TV-serien I Mummidalen fra 1990-tallet er handlingen skrevet om til at Hufsa egentlig bare er ensom og derfor jager denne personen. I boken snakkes det også om «hufser», som tyder på at dette er en egen art i universet, og ikke bare ett individ.

Tredje gangen Hufsa nevnes, er i boka Trollvinter fra 1957 (norsk utgave ble utgitt i 1958). Her setter hun seg på et bål i søken etter å få varme, men ender bare opp med å slokne det.

Figuren Hufsa dukker også opp i boken Pappaen og havet fra 1965 (utgitt på norsk i 1966), i bildebokklassikeren «Hvem skal trøste Knøttet?» fra 1960, samt i de internasjonale tegnefilmversjonene og tegneseriene basert på Tove Jansons fortellinger.

I de senere bøkene vil Hufsa bare ha varme og er ikke egentlig slem, og er også forelsket i Mummitrollet. Figuren har ellers blitt tolket som et uttrykk for både ensomhet, ulykkelighet, utenforskap, vinterdepresjon og lengsel, og også blitt knyttet til tradisjoner i finsk mytologi.

Hufsa tegnes i Janssons stiliserte illustrasjonsstil som et vesen med stor, uformelig og klumpete kropp, en blanding mellom et lite fjell og et tungt, slepende lakenspøkelse.

Stemmen til Hufsa i den japanske tv-serien tilhørte lenge Vetle Bækkelund, men i 1993 overtok Runar N. Huse.

Det norske black metal bandet Arcturus har skrevet en sang om Hufsa. Den finnes utgitt på albumet Sideshow Symphonies fra 2005.