Herman Hanssøn
| Herman Hanssøn | |||
|---|---|---|---|
| Beskjeftigelse | Forkynner  | ||
| Embete | |||
Herman Hanssøn (ca. 1583–ca. 1669) var sogneprest på Nes i Hedmark 1608–1613. Han ble mistenkt for å ha katolske sympatier og landsforvist på herredagen i Skien i 1613. Senere fikk han vende tilbake til Norge, hvor han virket som sorenskriver og prokurator og hadde en vaktkommando i Hannibalsfeiden. De siste årene av livet tilbragte han på gården Mølstad på Nes.
Liv[rediger | rediger kilde]
Slekt[rediger | rediger kilde]
Herman Hanssøn var født på Ringerike som sønn av sognepresten i Hole, Hans Hermansen, og Ragnhild Kåresdatter.[1] Han brukte som student det latinske navnet Ringius (ringeriking).
Han var gift med Dorte Hågensdatter, datter av sognepresten Hågen Mogenssen i Vang. De skal ha hatt tolv barn, men bare fem av dem er kjent ved navn.[2]
Utdannelse i Braunsberg og København[rediger | rediger kilde]
.jpg)
I 1601 reiste han 18 år gammel sammen med en svenske ved navn Abraham (sannsynligvis Abraham Gadolenus) til jesuittskolen i Braunsberg i Prøyssen.[3] Her var det flere norske studenter. På denne tiden var det ikke uvanlig at nordmenn sendte sønnene sine til jesuittiske skoler, siden disse var billigere og ble regnet for å være bedre enn de protestantiske nærmere hjemmet.[4] Blant hans samtidige i Braunsberg var Erland Halvardssøn, Jakob Hjort, Peder Alfssøn, Jens Olufssøn Pharo og Laurits Stange.
Da Herman Hanssøn hadde vært tre år i Braunsberg utstedte kong Christian IV 6. oktober 1604 et kongebrev som for fremtiden utelukket elever ved jesuittskolene fra stillinger i den dansk-norske skolen og kirken. Kort tid etter dro Herman Hanssøn til København sammen med studenten Daniel, sønn av Niels Krag.[5] Trolig studerte han i to eller tre år i København, før han gikk i tjeneste hos biskop Niels Clausen Senning i Oslo og deretter ble utnevnt til sogneprest på Nes i Hedmark i 1608.
Sogneprest[rediger | rediger kilde]
Som sogneprest på Nes sørget Herman Hanssøn for å få revet den gamle Baldishol kirke og få oppført en ny, som sto helt til også denne ble revet i 1878. På denne tiden eide han gården Mølstad på Nes.
Studentene fra de jesuittiske skolene, som senere hadde fått prestekall i Norge, ble mistenkt av regjeringen i København for å være «papister» eller hemmelige tilhengere av katolisismen. Høsten 1612 ga regjeringen stattholderen i Norge ordre om å foreta undersøkelser. Sammen med tre andre prester, nemlig brødrene Kristoffer, Evert og Jakob Hjort, ble Herman Hanssøn innstevnt for herredagen i Skien, som foregikk i august 1613. På herredagen ble biskop Niels Clausen Senning i Oslo utnevnt til dommer i prestenes sak. Lenge var denne saken bare kjent fra Niels Slanges og Ludvig Holbergs historiske skrifter, men på 1900-tallet ble domsakten gjenoppdaget. Denne inneholder referat av Herman Hanssøns forhør og inneholder interessante opplysninger om de norske studentene i Braunsberg. Saken endte med at tre av prestene ble dømt fra prestestillingene og måtte dra i landsforvisning (dom av 18–19. august 1613). Blant disse var Herman Hanssøn.[6] Han var på dette tidspunktet gift og hadde flere barn.
I landsforvisning[rediger | rediger kilde]
Herman Hanssøn forlot Norge tidlig i 1614, men i 1617 kom han tilbake og ble da satt under tiltale for kapitlet i Oslo. Han unnskyldte seg med at han hadde måttet vende tilbake på grunn av sin «armod og elendighed». Kapitlet overlot den endelige dommen til kongen, som ga ordre om at Herman Hanssøn skulle fengsles på Dragsholm slott. Det er usikkert om han faktisk satt i dette fengselet. I lengre tid var han i Vordingborg, som han fikk tillatelse til å forlate 27. november 1619. Siden oppholdt han seg i Sverige i minst to år. Her skaffet han den dansk-norske regjeringen nyttige opplysninger, som bidro til at han i 1626 fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge.[7]
Tilbake i Norge[rediger | rediger kilde]
I Christiania forsøkte Herman Hanssøn å livnære seg som skoleholder. I 1629 fikk han en stilling som sorenskriver på Hadeland og Toten, som han beholdt i fire år, til han ble avsatt. I 1637, da det var fare for krig, sendte stattholderen ham til Sverige for å skaffe opplysninger. Samme år søkte han herredagen i Bergen forgjeves om å få et nytt prestekall. I 1643 var han bosatt på sin gård Mølstad på Nes. Han fungerte i disse årene som prokurator på tingene, for eksempel som fullmektig for Antonius Bertelsen i en eiendomstvist med enken etter sognepresten i Lesja.[8]
Under Hannibalsfeiden 1644–1645 gikk Herman Hanssøn i krigstjeneste og fikk en egen kommando ved grensevakten i Solør. I denne krigen tjenestegjorde også sønnen Jørgen som rytter.
Så sent som i 1650 søkte Herman Hanssøn om å bli ansatt som sorenskriver. På tinget på Nes 4. november samme år ga almuen ham et gunstig skussmål. Han bodde på Mølstad til sin død, som trolig fant sted på slutten av 1660-tallet. I hvert fall solgte sønnen gården til sogneprest Ole Jensen Pharo i 1670.
A. E. Erichsen oppsummerer Herman Hanssøns liv slik: «Gjennem et langt liv i trængsel, hvorunder den forhenværende prest forsøgte lykken som skolemester, krigsmand og i juridiske stillinger, maatte han bøde for sine vildfarelser i ungdommen».[9]
Anekdote[rediger | rediger kilde]
Carl Deichman har opptegnet en anekdote om Herman Hanssøn blant sine manuskripter. Ifølge Deichman fantes det i en gammel bibel «ensteds paa Oplandene» en opptegnelse om at Herman Hanssøn en gang i et bryllup hadde gjennomstukket et bilde av Martin Luther og uttalt: «Du Munk kunde have holdt din Mund, saa havde mangen Præst ei været saa bryd som nu».[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Erichsen (1895), s. 429.
- ^ Nes bygdebok. Nes: Historielaget. 1995. s. 50. ISBN 8290945086.
- ^ Duin (1984), s. 83.
- ^ Daae (1895), s. 311.
- ^ Duin (1984), s. 85.
- ^ Duin (1984), s. 61–62.
- ^ Erichsen (1895), s. 430.
- ^ Erichsen (1895), s. 430.
- ^ Erichsen (1895), s. 431.
- ^ «Hr. Herman Hanssøn», i Ludvig Daae: Norske Bygdesagn. Christiania: Cappelen, 1881
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ludvig Daae: «Bidrag til den katholske Reaktions Historie i Norge i Christian IV’s Tid», i Historisk Tidsskrift (1895)
- Duin, Johs. J. (1984). Streiftog i norsk kirkehistorie, 1450-1880. Oslo: St. Olav. ISBN 8270240427.
- Andreas Emil Erichsen: «Papisten Herman Hansen», i Historisk Tidsskrift (1895)