Heinrich Wilhelm Ernst
| Heinrich Wilhelm Ernst | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. juni 1812[1][2][3][4] Brno[5][6][7][4] | ||
| Død | 8. okt. 1865[1][8][6][3] (53 år) Nice[9][4] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, fiolinist, musiker, bratsjist | ||
| Ektefelle | Amelia Ernst | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike | ||
Heinrich Wilhelm Ernst (1812/1814–1865) var en mährisk fiolinist, bratsjist og komponist.
Ernst ble regnet som en av sin tids største fiolinister og Niccolò Paganinis mest betydelige etterfølger. Som komponist fant han en egen, særpreget romantisk stil som peker ut over sitt store forbilde Paganini.
Liv[rediger | rediger kilde]
Ernst hadde sin første opptreden som fiolinist-vidunderbarn i ni-årsalderen, og fikk fra 1825 sin utdannelse ved det som i dag er konservatoriet i Wien. Her studerte han fiolin hos Joseph Böhm og Joseph Mayseder, og komposisjon hos Ignaz von Seyfried.
Paganini var Ernsts store idol, og et bekjentskap med ham i 1828 ble skjellsettende. Paganini anerkjente Ernsts talent og spådde at han ville få en lysende karriere, mens Ernst på sin side ble så imponert over Paganinis fiolinspill at han ble besatt av tanken på å overgå ham. Det kom til flere møter mellom dem i tiden etter; et tilfelle i Marseille 1837 er berømt fordi Ernst spilte Paganinis Nel cor pìù non mi sento så toneriktig at både publikum og Paganini selv ble forbløffet. Paganini voktet nemlig sine komposisjoner vel for at ikke andre fiolinister skulle kunne briljere med dem, så Ernst hadde lært komposisjonen etter gehør.
De to var svært forskjellige av natur. Mens Paganini hyllet seg inn i en demonisk og tragisk aura, var Ernst en humoristisk, elskverdig og omgjengelig person. Forskjellene gav seg også uttrykk i valg av konsertinstrumenter; Paganini foretrakk å holde sine konserter med en Guarneri, mens Ernst konserterte med sine stradivarii, et instrument fra 1726 (i dag «Ernst/Plotenyi») og en fra 1709 («Lady Hallé/Ernst»).
Ernst var ikke bare en overfladisk fiolinvirtuos av Paganini/Ole Bull-type, men la også en dypere mening i musikken, noe som spesielt kom til uttrykk i hans engasjement ved det London-baserte Beethoven Quartet Society. Sammen med virtuoser som Joseph Joachim, Henryk Wieniawski og Alfredo Piatti oppførte han her strykekvartetter av Beethoven.
På grunn av en alvorlig nevralgisk lidelse trakk han seg tilbake i 1862, ute av stand til å spille mer. De siste årene av livet var han bosatt i Nice, hvor han tilbrakte tiden med å komponere. Han døde forarmet i 1865.
Johann Strauss d.e. dediserte stykket Erinnerung an Ernst, oder Der Karneval von Venedig til Ernst.
Verk[rediger | rediger kilde]
Det er overlevert 26 nummererte opusnummer etter Ernst, de fleste for fiolin. Hans mest kjente verk er nok Grand Caprice für Violine allein op. 26, «Der Erlkönig» (etter Franz Schuberts berømte ballade). Andre fiolinsoli er 6 mehrstimmigen Etüden, som han dediserte samtidige fiolinist-berømtheter (nr. 1 Laub, nr. 2 Sainton, nr. 3 Joachim, nr. 4 Vieuxtemps, nr. 5 Hellmesberger, nr. 6 Bazzini). Av disse er den mest kjente nr 6, Introduktion, Thema und Variationen über das irische Volkslied «Die letzte Rose», et variasjonsverk over den irske folkesangen The last rose of summer. Selv om stykket er dedisert Bazzini, er det nært beslektet med Paganinis variasjonsverk.
Andre verk er mer preget av den romantiske tidsånden, selv om de ikke nødvendigvis er mindre teknisk krevende. Blant de som til dels krever en virtuos teknikk kan nevnes Fantasie brillante sur la Marche et la Romance d'Otello de G. Rossini op. 11 og Rondo Papageno op. 21, begge for fiolin og orkester. Ernst skrev også melodiøse og elegiske stykker, som for eksempel Elegie op. 10,3 og Notturno op. 25,2.
I Violinkonzert op. 23 i fiss-moll, som knapt blir oppført i dag, følger han mønsteret i Paganinis fiolinkonserter med vekslende melodiøse og virtuose passasjer – helt i den romantiske stilen. I motsetning til Paganinis konserter er Ernsts fiolinkonsert så hårreisende vanskelig at knapt noen fiolinist har våget å framføre den offentlig. I skrivende stund finnes det bare tre kommersielle opptak av konserten (med Aaron Rosand, Ruggiero Ricci og Ilya Grubert).
Det er også bevart noe kammermusikk av Ernst.
Sitat[rediger | rediger kilde]
- «Noe lignende har jeg aldri hørt igjen; for Ernst var fiolinisten som sto skyhøyt over alle andre jeg har blitt kjent med i mitt liv.»[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Heinrich Wilhelm Ernst: Virtuoso Violinist[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 113155, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000601507, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b REGO, aleph.vkol.cz, besøkt 1. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ernst, Heinrich Wilhelm (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Ähnliches habe ich niemals wieder gehört; wie denn Ernst der Geiger war, der turmhoch über allen anderen stand, denen ich im Leben begegnet bin.»
Kilder[rediger | rediger kilde]
- (de) Carl Ferdinand Pohl: «Ernst, Heinrich Wilhelm». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 325–327.
- (de) Gustav Adolf Trumpff: «Ernst, Heinrich Wilhelm.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 628 f. (digitalisering).
- «Ernst Heinrich Wilhelm». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 264.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Elun, Fan: The life and works of Heinrich Wilhelm Ernst (1814–1865) med vekt på hans rolle som with emphasis on his reception as violinist and composer, (Cornell University 1993).
- Heller, Amely: H. W. Ernst – As Seen By His Contemporaries Linthicum Heights, Maryland 1986.
- Pěčka, J: Heinrich Wilhelm Ernst. Paganini z Brna (Brno, Archiv mesta Brna, 2007). ISBN 978-80-86736-06-8.
- Rowe, Mark W.: Heinrich Wilhelm Ernst: Virtuoso violinist Ashgate Publishing Limited, England 2008.