Ghilzai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ghilzai (pashto: غرزی) er en av de største afghanske klanene i Afghanistan. De er historisk sett også kjent som ghezali, ghilji, khilji, ghalji og muligens gharzai. Dette pashtunske folket lever hovedsakelig i det sørøstlige Afghanistan, mellom Kandahar og Kabul, og østover mot Sulaimanfjellene i Pakistan.[1] Vanligvis slår de seg ned i et viltvoksende område nord for Kandahar, som strekker seg til Sulaimanfjellene nordøst i Afghanistan og Kabul-elva i Afghanistan.

De er den andre pashtunske stammekonføderasjonen etter durrani. Ifølge tall fra Ethnologue utgjør ghilzaiene om lag 24 % av den afghanske befolkningen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

En teori går ut på at navnet ghilzai kommer fra gharzai (غرزی), som betyr «fjellets sønn»[2] eller «fekter».[3]

En annen etymologisk tradisjon som ghilzaiene av naturlige grunner ser bort fra, er at navnet skal ha vært avledet fra pashto-ordene ghal («tyv») og zai (et patronymikon som betyr «sønn av»). En annen fortolkning er at Ghal er en kortfattet form av Ghala, som betyr matvarer eller næring). [4]

Historie og opphav[rediger | rediger kilde]

Kalat-i-Ghilzai vist i dette litografiet av James Rattray (1818–1854) fra 1840-tallet.

Ghilzaiene er en konføderasjon av pashto-stammene hvis opprinnelse er ukjent. De blir av noen kjent for å være etterkommere, i alle fall fall til en viss grad, av ghuridene.

I løpet av det 14. og 15. århundre tok forskjellige ghilzai-afghanske (pasthunske) dynastier kontroll over store deler av India. Lodi-dynastiet hersket over sultanatet Delhi under dets siste fase. Dynastiet, grunnlagt av Bahlul Khan Lodi, hersket fra 1451 til 1526 da den siste herskeren Lodi Ibrahim døde. Andre ghilzai-dynastier omfattet Suri-dynastiet, som ble grunnlagt av den mektige middelalderske erobreren Sher Shah Suri (Shere Khan), som kraftig beseiret mogul-keiseren Humayun i Chaunsa i juni 1539 og senere igjen i Bilgram i mai 1540.

Da Hotak-stammen, under ledelse av Mir Wais Hotak gjorde opprør mot safavide-dynastiet i 1709, kom ghilzaiene i tottene på deres vestlige naboer. Mir Wais Hotak, en innflytelsesrik afghansk stammeleder og grunnleggeren av Hotaki-dynastiet, hadde besøkt det persiske hoffet og studert deres militære svakheter. De afghanske stammene (pashto-stammene) led under de herskende sjia-safavidene på grunn av deres gjentatte forsøk på å konvertere pashtunerne fra sunnimuslimer til sjiamuslimer.[5] Etter å ha fått afghansk nasjonalisme til å blomstre opp lyktes Mir Wais å fordrive den georgiske safavid-guvernøren i Kandahar, Gurgin Khan, og overtok stillingen selv. Hans eldste sønn, Mahmud, som led av bipolar lidelse, gjennomførte en vellykket invasjon av Persia (nå Iran) som kulminerte i erobringen av Isfahan og avsettelsen av safavide-herskeren sjah Sultan Husain. Mahmud ble deretter kronet til sjah og styrte i en kort periode før han ble avsatt av sine egne klansmedlemmer. Hans fetter og etterfølger (Ashraf Khan) regjerte i nesten fem år før han ble drept av balutsj-stammer mens han flyktet mot Kandahar. Safavide-dynastiet i Iran ble deretter gjenopprettet i person av Sultan Husains eneste overlevende sønn, Tahmasp II.

I nyere tid tilhørte tre av de pro-kommunistiske presidentene ghilzai-stammen; Noor Mohammed Taraki (fra Taraki-stammen), Hafizullah Amin (fra Kharoti-stammen) og Mohammed Najibullah (fra Ahmadzai-stammen). Selv om Khalq i stor grad ble dominert av ghilzaier, var mange mujahediner også ghilzaier under den sovjetiske krigen i Afghanistan, inkludert Gulbuddin Hekmatyar og Abdul Rasul Sayyaf.

På 1990-tallet bestod Taliban-ledelsen for det meste av ghilzaier sammen med wazirer, noe som gjorde at de kom i tottene på Durrani-stammen, som i dag representeres av administrasjonen til president Hamid Karzai. Ghilzaiene er fortsatt en av de største og mest fremtredende etniske gruppene i Afghanistan og Pakistan, og nyter fortsatt av betydelig selvstyre.

Levemåte og økonomi[rediger | rediger kilde]

Ghilzaiene er konsentrert i et område som strekker seg fra Ghazni og Kalat-i-Ghilzai og østover inn i det vestlige Pakistan, men er i hovedsak en nomadisk gruppe i motsetning til durranier som finnes i permanente bosetninger. De krysser regelmessig grensen mellom de to landene og fritas ofte for toll siden deres nomadiske tradisjoner aksepteres av myndigheter i begge land. Befolkningsanslag varierer, men de utgjør mest sannsynlig rundt 20-25 % av Afghanistans befolkning, og trolig over 9 millioner bare i Afghanistan med 4 millioner eller mer i nabolandet Pakistan. De fleste ghilzaier er sunnimuslimer tilhørende Hanafi-skolen og ofte hengivne overfor sin tro, og følger også den pashutnske æreskoden kjent som pashtunwali. De fleste ghilzaier lever som gjetere, bygningsarbeidere og i andre jobber som tillater dem å reise. Til tross for at ghilzaiene ofte innehar gode evner for mekanisk arbeid, har de likevel et ekstremt lavt lesekyndighetsnivå på under 10 % i Afghanistan. Lesekyndigheten forbedres, særlig i Pakistan, der lesekyndigheten snart nærmer seg det nasjonale gjennomsnittet på 56 %.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frye, R.N. (1999). GHALZAY (CD-ROM Edition v. 1.0 utg.). Leiden, The Netherlands: Koninklijke Brill NV. 
  2. ^ Morgenstierne, G. (1999). AFGHĀN (CD-ROM Edition v. 1.0 utg.). Leiden, The Netherlands: Koninklijke Brill NV. 
  3. ^ Glossary of the Tribes and Castes of the Punjab and North West Frontier Province, H.A. Rose, s. 241
  4. ^ http://www.zyar.net/fullstory.php?id=201
  5. ^ Ewans, Martin (2002) Afghanistan: A Short History of Its People and Politics HarperCollins, New York, s. 30 ISBN 0-06-050507-9