Georg Simmel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg Simmel

Georg Simmel (født 1. mars 1858, død 28. september 1918) var en tysk filosof og sosiolog. Han underviste ved Humboldt-universitetet i Berlin fra 1885 til 1914, da han ble professor i filosofi i Strassburg, der han virket til sin død. Han så seg først og fremst som filosof, men sine viktigste bidrag har han gitt innen sosiologien. Hans mest kjente verker er Philosophie des Geldes (1900) og Soziologie (1908).

Som sosiolog stod Simmel for en slags sosiologisk nominalisme: han mente – utvilsomt inspirert av Immanuel Kant, som han skrev sin doktoravhandling om – at overordnede (eller allmenne) størrelser som ”samfunnet” bare kommer i stand som noe vi bringer til, eller pådytter, en atomær virkelighet (som vi ikke kan kjenne). Således er da samfunnet kun en subjektiv abstraksjon, ikke noe objektivt gitt ”der ute.” Dette epistemologiske utgangspunktet får avgjørende betydning for hans forsøk på å finne et objekt for sosiologien som vitenskap. For hvis man, som ”sosiologiens far” Auguste Comte (og andre med ham), tar utgangspunkt i samfunnet som en faktisk foreliggende helhet (eller som et konkret foreliggende innhold), blir sosiologien nødvendigvis en rent generell samfunnsvitenskap, og som da ikke lar seg atskille fra alle andre disipliner som også angår samfunnet, nemlig historie, historiefilosofi, kulturfilosofi, etikk, etc. I stedet ville Simmel grunnlegge sosiologien som en vitenskap om sosialiseringens ulike former, som han kaller sosiale vekselvirkninger. Simmel la ikke for dagen noe metodologisk grunnlag for undersøkelsen av sosiale vekselvirkninger (hans ”usystematiske fremgangsmåter” var et hovedankepunkt for slike som Emile Durkheim), men hans undersøkelser gikk alltid ut på å avdekke ”usynlige” prinsipper for gjensidige toveisforhold. Et eksempel på dette er hans behandling av pengekulturen og hvordan den skaper og opprettholder den personlige friheten mellom mennesker. For ved at pengene relativiserer de kulturelle verdier (eg. gjør kvalitative menneskelige forhold til noe kvantitativt omsettelig) muliggjør de (som prinsipp) en inderliggjørelse og beskyttelse av ens egen personlighet som er særegen for den moderne tidsalders pengevelde. I stor grad dreier Simmels modernitetsanalyser seg om nye former for personlig frihet og inderlighet, muliggjort av nye (moderne) sosiale omgangsformer. Her står hans analyser – som han selv tilkjennegir i begynnelsen av sitt berømte essay om storbyene og åndslivet (”Die Grosstädte und das Geistesleben,” 1903) – i en direkte forlengelse av den problematikken som Jean-Jacques Rousseau reiste på 1700-tallet, nemlig hvordan det siviliserte mennesket skal kunne unngå å ”miste seg selv” i møtet med sivilisasjonens overmektige krefter. Simmel har ikke oppnådd den samme berømmelsen som Karl Marx, Emile Durkheim eller Max Weber (hvilket kan bero på han aldri skapte noe stort system). Hans innflytelse innen sosiologien (og andre fagdisipliner) har trolig også vært mer indirekte enn direkte, ved at hans samfunnskritiske essays ble stående som eksemplariske forbilder.


Verker[rediger | rediger kilde]

  • Zur Psychologie der Frauen, 1890
  • Über sociale Differenzierung, 1890
  • Die Probleme der Geschichtsphilosophie, 1892 (³1907)
  • Einleitung in die Moralwissenschaft, 1892/93
  • Philosophie des Geldes. 1900
  • Zur Psychologie der Scham, 1901
  • Stefan George. Eine kunstphilosophische Studie, 1901
  • Brücke und Tür. Essays des Philosophischen zur Geschichte, Religion, Kunst und Gesellschaft, 1903
  • Goethe, (1913)
  • Kant und Goethe. Zur Geschichte der modernen Weltanschauung, 1906 (³1916)
  • Die Religion, 1906
  • Soziologie. Untersuchungen über die Formen der Vergesellschaftung 1908
  • Grundfragen der Soziologie, 1917
  • Der Konflikt der modernen Kultur, 1918

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]