Marianne Weber

Marianne Weber
Født		Marianne Schnitger 2. aug. 1870 Oerlinghausen (Fyrstedømmet Lippe, Det nordtyske forbund)
Død		14. juni 1954 (83 år) Heidelberg (Vest-Tyskland)
Beskjeftigelse		Politiker, skribent, rettshistoriker, sosiolog
Utdannet ved		Marianne Weber gymnasium
Ektefelle		Max Weber (1893–1920) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Parti		Deutsche Demokratische Partei
Nasjonalitet		Fyrstedømmet Lippe Det tyske riket Vest-Tyskland
Gravlagt		Bergfriedhof
Utmerkelser		Æresdoktor ved universitetet i Heidelberg
Marianne Weber på Commons

Marianne og Max Weber i 1894.

Marianne Weber, opprinnelig Schnitger, (1870–1954) var en tysk forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun var 15. januar 1919 den første kvinne som talte i et tysk parlament, i dette tilfellet det forfatningsgivende parlamentet i Republikken Baden. Etter ektefellen Max Webers død i 1920, bidro hun til utgivelse av hans verker.

Biografi

Weber ble født 2. august 1870 i Oerlinghausen ved Bielefeld som Marianne Schnittger. Faren var lege, men hadde psykiske lidelser. Etter morens død i 1873 flyttet hun inn hos sin bestemor i Lemgo. I Lemgo gikk hun til 1887 på høyere pikeskole, og bodde deretter i to år på et pikepensjonat i Hannover. Etter å ha vendt tilbake i Oerlinghausen, bodde hun hos en tante.

I 1892 startet Weber utdannelse som tegner i Berlin. Hun traff sin slektning Max Weber i hans foreldrehjem, og de giftet seg i 1894. Da ektemannen arbeidet som professor i Freiburg og Heidelberg, benyttet hun muligheten for å gå på forelesninger i nasjonaløkonomi og filosofi. Det var bare mulig for henne å være til stede som gjest, ettersom kvinner på dette tidspunkt ikke hadde lov til å studere i Tyskland.

Ektefellene gjennomførte i perioden 1900 til 1903 flere reiser i Europa, på tross av at ektemannen hadde vært alvorlig syk siden 1898. Hun gjorde på disse reisene sine første offentlige opptredener og ble en markant figur i den tyske kvinnebevegelsen. I denne forbindelse traff hun Gertrud Bäumer, som ble hennes største forbilde. I ektemannens sykdomsfravær fra den offentlige scene, skrev hun bøker om Fichte og Marx, og om rettsutviklingen for kvinner. I 1904 hadde Max Weber overvunnet sin sykdom og ektefellene gjorde en felles reise til USA. Da Max Weber i 1908 på nytt deltok i politikken, var han blitt glemt i offentligheten, og ble blant publikum nevnt som sin kones ektemann: «Hvem er nå denne Max Weber? Tja, det vel han til ho Marianne», meningsoversettelse fra tysk dialekt: «Wer isch denn eigentlich seller Max Weber? – Ha das isch halt der Marianne ihrer».

Hun var i 1919 blant stifterne av det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP) og ble valgt som medlem av den forfatningsgivende nasjonalforsamlingen i Republikken Baden. Der holdt hun 15. januar 1919 den første tale av en kvinne i et tysk parlament noen gang. Hun ble også den første kvinne som protokollfører i et tysk parlament. Hun fulgte sin mann til München da han overtok Lujo Brentano-professoratet. Hun var leder av Bund Deutscher Frauenvereine fra 1919 til 1922, formelt til 1924. Dette var en del av den borgerlige kvinnebevegelsen, og hun ble støttet av sin mann i dette arbeidet.

Etter ektemannens død i 1920, vendte hun 1921 tilbake til Heidelberg for å bo der, og i 1922 fikk hun en æresdoktorgrad ved Universitetet i Heidelberg, juridisk fakultet. Da hadde hun allerede profilert seg som vitenskapelig forfatter. Hun ble samme år verge, senere adoptivmor, for de fire barna til Max Regers søster Lilli.

I perioden 1926 til 1931 gjennomførte hun flere reiser med foredrag om seksualetiske spørsmål og om temaer knyttet til kvinners likestilling, i Tyskland og Nederland. Etter oppløsning av kvinneorganisasjonen i 1933 gjennomførte hun fortsatt vennetreff i likestillingsspørsmål i Heidelberg.

Æresbevisinger

Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.