Frihetsklokken i Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frihetsklokken
Rathaus Schöneberg, tidligere rådhus i Vest-Berlin

Frihetsklokken (ty. Freiheitsglocke) i Berlin har siden 1950 hengt i tårnet i Schöneberger Rathaus, som var rådhus i Vest-Berlin. Det er Berlins største profane klokke, og symboliserer kampen for frihet og mot kommunistisk diktatur i Europa.

Ideen til frihetsklokken stammet fra USA, hvor Nasjonalkomitéen for et fritt Europa var blitt grunnlagt i 1949. Komitéen grunnla bl.a. den antikommunistiske kringkasteren Radio Free Europe i München, for å spre det demokratiske budskapet i den sovjetokkuperte delen av Europa. Samtidig tok general Lucius D. Clay, senere kjent som Berlin-luftbroens far, initiativ til en innsamling i USA for å gi en stor klokke til Berlins innbyggere, etter forbilde av den amerikanske Liberty Bell. Komitéen organiserte kampanjen Crusade for Freedom, som ble offisielt åpnet på Labor Day i 1950 av Dwight D. Eisenhower. Kampanjen gav vanlige amerikanere en mulighet til å ta personlig del i en demonstrasjon av «den frie verdens fasthet i motstanden mot kommunistisk aggresjon».

Frihetsklokken veier 10,206 tonn og ble støpt av det engelske selskapet Gillett & Johnston i Croydon ved London. Klokken har innskriften «That this world under God shall have a new birth of freedom». Den ankom først USA for en ticker-tape parade i New York City. Klokken besøkte 21 amerikanske byer og innbyggere i hele USA ble oppfordret til å skrive under på frihetserklæringen.

Etter kampanjen i USA ble klokken sendt til sitt bestemmelsessted i Berlin. 20. oktober 1950 ble den skipet inn til Bremerhaven og dagen etter hengt opp i Schöneberg-rådhuset. 24. oktober, på FN-dagen, ringte man med klokken første gang. Mer enn 400 000 berlinere, av dem 100 000 som hadde risikert å krysse grensen fra Øst-Berlin, fylte plassen foran rådhuset (nå John-F.-Kennedy-Platz) for å få med seg innvielsesseremonien. General Clay holdt en tale og trykket på knappen som startet ringingen. Klokkens dype toner kunne høres inn i Øst-Berlin og DDR. Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, kommunistpartiet i DDR, fordømte klokkeringingen og politbyråmedlem Hans Jendretsky advarte: «Dødsklokkens rep vil bli et galgerep for alle som ringer den».

Det har siden 1950 blitt ringt med klokken hver søndag kl. 11.58. Klokkeringingen ble overført av RIAS (amerikansk radio i Berlin) frem til RIAS ble nedlagt i 1993. Siden da har Deutschlandradio Kultur overført ringingen.

Ringingen er ment som en påminnelse om at frihet ikke kan tas for gitt, og må forsvares. Ringingen blir i radioen fulgt av frihetserklæringen, som blir lest av kjente teaterskuespillere:Koordinater: 52°29′5,6544″N 13°20′37,784″Ø

Sitat Ich glaube an die Unantastbarkeit und an die Würde jedes einzelnen Menschen. Ich glaube, dass allen Menschen von Gott das gleiche Recht auf Freiheit gegeben wurde. Ich verspreche, jedem Angriff auf die Freiheit und der Tyrannei Widerstand zu leisten, wo auch immer sie auftreten mögen. Sitat
Sitat Jeg tror på hvert enkelt menneskes ukrenkelighet og menneskeverd. Jeg tror at alle mennesker ble gitt den samme rett til frihet av Gud. Jeg lover å gjøre motstand mot ethvert angrep på friheten og mot tyranniet, uansett hvor det måtte opptre. Sitat


Det har også blitt ringt med klokken ved spesielle hendelser; bl.a. gjelder dette minnehøytideligheten for ofrene for folkeoppstanden 17. juni som fant sted 23. juni 1953, til minne om ofrene for oppstanden i Ungarn i 1956 samt 16. august 1961 i forbindelse med byggingen av Berlinmuren. 3. oktober 1990 ringte klokken Tysklands gjenforening inn. 11. september 2001 ble det ringt med klokken i 7 minutter til minne om ofrene for terrorangrepene mot USA og tusenvis av berlinere begav seg til John-F.-Kennedy-Platz foran rådhuset for å minnes ofrene.

Mellom 1951 og 1953 utkom tre frimerkeserier fra Deutsche Post Berlin med motiver fra klokken. Det utkom også frimerker med dette motivet i forbindelse med presidentvalget i 1954 og hjelpearbeidet for de flomrammede i 1956.

En utstilling i rådhustårnet dokumenterer ideen og frihetsklokkens vei. Her oppbevares også 16 millioner underskrifter fra amerikanske statsborgere på frihetserklæringen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]