Freedom Flotilla II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det blokkerte havområdet utenfor Gaza-stripen.

Freedom Flotilla II var navnet på en planlagt politisk aksjon der flere skip med aktivister fra 20 land skulle bryte den israelske blokaden av Gaza-stripen den 5. juli 2011. Målet med aksjonen var å yte humanitær støtte til den palestinske befolkningen i Gaza og samtidig vekke politisk oppmerksomhet rundt situasjonen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Aksjonen var en direkte oppfølging av aksjonen Freedom Flotilla der ni tyrkiske aktivister ble drept. Opprinnelig skulle skipet MS «Mavi Marmara» som deltok i denne forrige aksjonen også delta i Freedom Flotilla II, men i midten av juni 2011 ble det meldt at skipet ikke kunne delta i operasjonen grunnet tekniske problemer.[1]

Flotiljen samlet deltakere fra mange land, men den største gruppen var palestinske aktivister.[2]

Flåten[rediger | rediger kilde]

Følgende skip ble meldt å delta:

Land Skip Ant. passasjerer
Canada Canada Tahrir[3] 50
Frankrike Frankrike 2 franske skip --
Irland Irland MV Saoirse 25
Italia Italia Stefano Chiarini --
Spania Spania Gernika 50
USA USA The Audacity of Hope[4] 50

Norske deltakere[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig hadde 20 nordmenn meldt sin deltakelse på konvoien, men dette antallet ble etter hvert redusert til 9:[5][6]

Blant de norske deltakerne som trakk seg var Stortingets visepresident Akthar Chaudry og Ap-politiker Hadia Tajik.[7] Også komiker Rune Andersen planla å delta på aksjonen, men trakk seg senere.[8]

I et sosialdemokratisk opprop signerte 207 personer – i hovedsak politikere og tillitsvalgte – for sin støtte til aksjonen.[9] Blant disse var det 8 personer som omkom i skytetragedien på Utøya 22. juli 2011.

Støtte og advarsler[rediger | rediger kilde]

Freedom Flotilla II var en felles aksjon fra en rekke organisasjoner, og var i hovedsak finansiert av innsamlede midler. Organisasjonen İnsani Yardım Vakfı var også sterkt engasjert i denne aksjonen.

Bortsett fra de palestinske selvstyremyndighetene var det lite støtte fra offisielle myndigheter, og norsk UD var blant dem som kom med tydelige advarsler mot konvoien.[10] Fra aksjonen ble annonsert til den skulle gjennomføres hadde også Egypt åpnet grensene.[11]

Israel var hele tiden tydelig på at man ville hindre konvoien fra å nå Gaza.[12]

Tilbud om kontrollert leveranse[rediger | rediger kilde]

Egypt og Israel tilbød aktivistene å levere nødhjelpen i den egyptiske havnen El-Arish, for deretter å frakte materiellet til Gaza med lastebiler etter at lasten var blitt kontrollert av egyptiske myndigheter.[13] Aksjonistene avviste dette forslaget, og understreket at flotiljen var like mye en politisk aksjon som en nødhjelpsaksjon.[14]

Komplikasjoner og forsinkelser[rediger | rediger kilde]

Aksjonistene samlet seg i Hellas for å koordinere aksjonen og planlagte avreise derfra mot Gaza. Her ble aksjonen forsinket ved at det ikke ble gitt seilingstillatelse til båtene.[15] I tillegg ble to av båtene påstått utsatt for sabotasje, og Israel beskyldt for å stå bak.[16][17]

Skipet Audacity of Hope prøvde å seile fra gresk havn 2. juli uten seilingstillatelse, men ble innhentet av den greske kystvakten og kapteinen ble arrestert.[18] 4. juli prøvde også det canadiske skipet Tahrir å starte sin ferd mot Gaza, men også dette forsøket ble stoppet.[19] Først natt til 5. juli fikk den første båten gå mot Gaza, men denne ble også tvunget til å snu.[20]

Greske myndigheters restriksjoner førte til at aktivistene måtte gi opp hele aksjonen eller utsette den til et senere tidspunkt. Det ble da vurdert å seile fra andre land, også Norge.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]