Fotografirett
Fotografirett er den eneretten en fotograf har til sine bilder. Et fotografi kan være et åndsverk, dette følger i Norge av åndsverkloven § 1, nr. 6. Er dette tilfelle, omtales fotografiet som et fotografisk verk, og vil være vernet av alminnelig opphavsrett. Dersom fotografiet ikke oppfyller kravene til å være et åndsverk er det etter norsk opphavsrett et fotografisk bilde og da har fotografen likevel vern etter § 23 i åndsverksloven av 2018[1]. Dette er en av opphavsrettens såkalt nærstående rettigheter, og gir et vern som på mange måter ligner opphavsrettsvernet og er noe mindre omfattende.
Verkshøyde[rediger | rediger kilde]
For at et bilde skal anses som et fotografisk verk, må det oppfylle kravene til verkshøyde, som går ut på at det må være ytet en viss kreativ, skapende innsats fra frembringerens side. For fotografiers vedkommende vil dette som oftest ikke være tilfelle. Det krever i så fall at det er lagt ned en viss innsats, særlig hva gjelder utvelging av motivet. Portrettfotografier er typiske eksempler på fotografier som regulært vil ha verkshøyde, mens dette vil være vanskeligere for eksempel når det gjelder naturbilder. Fotografens erfaring og dyktighet, og hvor mye jobb han legger i bildet vil være av betydning.[trenger referanse]
Vern for fotografier som ikke er åndsverk[rediger | rediger kilde]
De fotografiene som ikke har åndsverkstatus har vern etter åndsverkloven § 43a. I likhet med det som gjelder for opphavsretten, vil fotografen ha enerett på eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. For at bildet skal kunne publiseres for eksempel i en avis eller på internett, må fotografen samtykke til dette. Det er antatt[av hvem?] at ikke bare ren kopiering er omfattet av eneretten, men også etterligning ved tegning eller lignende, samt visse former for manipulasjon.
Vernetiden for bildene varer i utgangspunktet i fotografens levetid og 15 år etter utgangen av vedkommendes dødsår. Minimum vernetid er likevel 50 år etter at bildet ble fremstilt. Der det er flere som har rettigheter til samme bilde, regnes tidsperioden fra utløpet av lengstlevendes dødsår.
Ellers lister opphavsretten en rekke bestemmelser som får tilsvarende anvendelse for fotografier som ikke er åndsverk. Blant annet har fotografen de samme ideelle rettighetene som en opphavsmann. Visse låneregler vil også komme til anvendelse, mest praktisk retten til privatkopiering.
Retten til eget bilde[rediger | rediger kilde]
En spesiell del av fotografiretten er retten til eget bilde, som reguleres i åndsverklovens § 45c. Dette er en personvernrettslig bestemmelse, og hører således egentlig ikke naturlig hjemme i åndsverkloven.[trenger referanse] Regelen forbyr gjengivelse og offentlig visning av fotografier som avbilder personer uten deres samtykke («fotografi» må her forstås slik at også enkeltbilder som inngår i film omfattes).
Det foreligger imidlertid visse unntak fra dette utgangspunktet.
Det kanskje mest praktiske unntaket finner man i bokstav a, som sier at samtykke ikke er nødvendig der «avbildningen har aktuell og allmenn interesse». Regulære nyhetssaker er typiske eksempler på dette. Det er antatt[av hvem?] at kjente personer må tåle mer enn andre, men ren grafsing i folks privatliv vil vanligvis falle utenfor unntaket, uavhengig av hvor kjent vedkommende er. Saken mellom Se og Hør og Lars Lillo-Stenberg/Andrine Sæther[2] ble en merkesak. Denne saken vant Se og Hør med 3 mot 2 stemmer.[3]
Da et foto av Per Christian Ellefsen (også kjent som «Elling») ble brukt i reklame for en ny bok i serien Elling uten hans tillatelse, innebar det et brudd på skuespillerens rettigheter. Til tross for at han hadde spilt hovedpersonen på teater, måtte han ikke finne seg i å få sitt bilde gjengitt i De norske Bokklubbenes reklame for en ny bok i serien, og ble tilkjent 50 000 kroner i erstatning.[4]
Andre unntak fra kravet til samtykke gjelder blant annet der avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, ved avbildning av forsamlinger, folketog og lignende, samt der avbildningen dekker en hendelse som har allmenn interesse.
Vernet opphører femten år etter utløpet av den avbildedes dødsår, jf. § 45c annet ledd.
Sanksjoner[rediger | rediger kilde]
Brudd på reglene i § 45c om retten til eget bilde kan sanksjoneres etter § 55, 1. ledd, 2. punktum.
§ 45, første ledd lyder som følger: «Skade som voldes ved overtredelse som nevnt i § 54 eller ved overtredelse av § 49 første ledd, kan kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler. Er opphavsmanns eller en utøvende kunstners rett, eller den avbildedes rett etter § 45c, krenket forsettlig eller grovt uaktsomt, kan retten dessuten tilkjenne ham et pengebeløp som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art.»
Det vises her til «alminnelige erstatningsregler», hvor vanlig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for å ha krav på erstatning. Det spesielle med denne bestemmelsen er at man kan også kreve «oppreisning for skade av ikke-økonomisk art» ved brudd på avbildedes rett etter § 45c. Det er altså ikke et krav om at man har lidt økonomisk tap for å ha rett til erstatning. Det kan være tilstrekkelig med tapt anseelse eller lignende.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lovdata: Kapittel 2 Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter mfl. (nærstående rettigheter)
- ^ Martin Aasen Wright (14. januar 2014). «Lillo-Stenberg og Sæther fikk ikke medhold i Strasbourg». aftenposten.no. Besøkt 27. februar 2021.
- ^ Kjetil Olsen (2. september 2008). «Se og Hør vant i Høyesterett». aftenposten.no. Besøkt 2. september 2008.
- ^ Oslo tingrett - RG 2003 868 (115-2003)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Fotografiske verk versus fotografiske bilder - begreper til forvirring ved Lars Sørli.
- Fotografier, opphavsrett, enerett og fagpressen ved Knut Førsund.
- Lommejuss omkring digitale medier Gisle Hannemyr