Fintan av Rheinau

Fintan av Rheinau
Født		804 Leinster
Død		15. nov. 878 Rheinau i Sveits
Beskjeftigelse		Munk
Nasjonalitet		Irland

Fintan av Rheinan (født i 803 eller 804 i landsdelen Leinster i Irland, død 15. november 878 i Rheinau) var en irsk katolisk eremitt som slo seg ned i Rheinau i det som skulle bli Sveits. Han æres som helgen i den katolske kirke.

Liv og virke

Bakgrunn

Fintan kom fra en fornem familie, men mistet sine foreldre og søsken i interne kriger i Irland og gjennom bortføringer av vikinger. Selv ble han rundt 837/841 kidnappet av norske vikinger (muligens overlevert fra irske fiender som først hadde tatt ham), som tok ham med som slave til de norske Orknøyene. Han unnslapp med tiden ved å svømme til Skottland.

Det finnes to skoler når det gjelder opprinnelsen av navnet, en avleder det fra fionn (lys, hvit) + sean (gammel), den andre mener at det er sammensatt av fionn og teine (ild).

Eremitt, vandremunk

I to år levde han som eneboer blant pikterne under en ikke navngitt skotsk biskops beskyttelse, og ble prest. Som oppfyllelse av et løfte foretok han i 845 en valfart gjennom frankerriket til Roma som en vandrende pilegrim. Han skal ha blitt benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret i Farfa i Sabina.

På veien tilbake til Irland kom han i 847 til Schwaben, hvor han først oppholdt seg en tid i klosteret Pfeffers (Fabarium). Deretter kom han til borgen til den alemanniske adelsmannen Wolvene (Wolfenus) og tjente ham i en periode.

Munk i kloster Rheinau

Wolvene var en av grunnleggerne av klosteret Rheinau på en øy i Rhinen (nær Schaffhausen i Sveits), som var et irsk benediktinerkloster. Der overtalte han i 851 Fintan til å tre inn, og der tilbrakte han resten av sitt liv og fikk ry for hellighet blant sine medbrødre.

Han skrev en regel for munkene som var lik den munkene i deres hjemland Irland levde etter. De siste 22 årene av sitt liv levde han fra 856 som inkluser (lat: inclusio =innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i en celle i klosterkirken. Han nektet seg all komfort i sin celle, også varme fra et bål. Han hadde mange mystiske opplevelser.

Grev Wolvene hadde fått relikviene av den hellige Blasius av Sebasteia (død ca 316?) i Roma i 855 av pave Leo IV (OSB) (847-55) og skjenket dem til Rheinau. Fintan fikk senere i oppdrag av sin abbed å bringe relikviene til det nylig grunnlagte prioratet ved Alb i Schwarzwald, som senere vokste til det berømte fyrstelige stiftet St. Blasien. Ifølge legenden så han Blasius’ relikvier i form av en due da de kom til Rheinau, først på alteret, deretter i krypten i kirken, og han fikk øye på duen på skulderen sin før han brakte relikviene til St. Blasien. Da Fintan var vendt tilbake til Rheinau, begynte han å forberede seg på døden.

Død

Fintan døde i sin celle den 15. november 878.

Ettertidens kunnskaper om Fintan kommer fra en eneste bevart latinsk biografi, Vita Findani. Den ble skrevet kort etter Fintans død i Pfäfers av en irsk medbror, og regnes som pålitelig. De ordene Fintan hadde hørt uttalt på sitt morsmål av demoner og engler, ble skrevet ned av hans biograf og representerer noen av de første eksemplene på gælisk som er bevart.

Fintan ble straks etter sin død æret som helgen, og han skal ha blitt helligkåret på 1000-tallet likesom de hellige Meinrad av Einsiedeln (døs 861), Othmar av St. Gallen (død 759) og Wiborada av St. Gallen (død 926), og hans kult er belagt siden 1114. Hans minnedag er dødsdagen 15. november. I klosterkirken er det fortsatt avmerket hvor Findans celle skal ha vært. Hans relikvier ble skrinlagt i Rheinau i 1446, og der befinner de seg fortsatt i et relikvieskrin i det alteret som er viet til Fintan, selv om de delvis ble brent under reformasjonen. Zürich-sakramentariet av den «gelasianske» typen, som har sin opprinnelse i Nivelles og inneholder en kalender med irske helgener, kan ha vært hans. Det er bevart i universitetsbiblioteket i Zürich. Hans missale kan ses i biblioteket i St. Gallen.

Irske helgenkalendere minnes 55 helgener ved navn Fintan.

Kilder

Biografien bygger til størstedelen fra fader Per Einar Oddens biografi om den hl. Fintan av Rheinau på nettstedet katolsk.no.

Litteratur

• Fintan Birchler: Der Heilige Fintan: ein Muster der Christlichen Vollkommenheit, 1793, 643 S. Google Books
• Harald Derschka: Das Leben des heiligen Findan von Rheinau nach der St. Galler Vita Findani aus der Handschrift 317 der Vadianischen Sammlung, Kantonsbibliothek (Vadiana). In: Rorschacher Neujahrsblatt 84 (1994), S. 77–86 (Digitalisat).
• Georg Gresser: Artikel "Findan", in: Lexikon für Theologie und Kirche (LThK) Band 3, Spalte 1293, Freiburg 1995.
• (de) Ekkart Sauser: «FINDAN (Fintan): hl. Eremit» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 382.
• Beatrix Zureich: Der heilige Fintan von Rheinau Sein Leben und seine Spiritualität. Miriam, Jestetten 2003. ISBN 978-3-87449-326-0.
• Reidar Th. Christiansen, "The People of the North", Lochlann: A Review of Celtic Studies 2/Norsk tidsskrift for sprogvidenskap, supplementary volume 6 (1962), 137–164. This reprints the early part of the Life of Fintan from Monumenta Germaniae Historica, Scriptores 15.1 (Hannover: Hahn, 1883), pp. 502–506, and includes a translation into English by Kevin Ó Nolan (pp. 155–164).