Fasttelefoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En fastlinjetelefon

Fasttelefoni betegner telefoni gjennom fast linjenett, det vil si trådnett av kobber, kabel eller fiber helt ut til abonnenten. Motsetningen er trådløs telefoni – det vil si enten mobiltelefoni, satellitt- eller radiotelefoni – hvor samtalen går i luften ut til abonnentens telefonapparat.

Historisk er fasttelefoni den eldste varianten av telefoni. Den ble oppfunnet av italieneren Antonio Meucci i 1849, men skotten Alexander Graham Bell stjal patenten i 1876, og ble lenge feilaktig ansett som oppfinneren. Fasttelefoni ble introdusert i Norge i 1879. Mobiltelefoni er av langt nyere dato, og ble introdusert kommersielt på 1970-tallet, og digitalisert i 1993 i Norge gjennom GSM.

Fasttelefoni brukte lang tid til å ta av i verdensmarkedet, og vokser meget sakte. Det er om lag 1,2 milliard fasttelefonibrukere i verden, mens antallet mobiltelefonibrukere er om lag 3,2 milliarder (herav GSM 2,8 mrd) og vokser raskt, med 10-40 % årlig. Også i Norge skjer det en nedbygging av fasttelefoni gjennom at stadig flere husholdninger – og bedrifter – velger å bruke utelukkende mobil. Fastlinjen reserveres da til oppkobling av PC og internett, eventuelt også faks.

Fasttelefoni krever nedgraving av linjenett i bakken eller i luftstrekk, og dette er mer kostbart enn å installere mobilnett. I nye markeder i Asia, Afrika og Latin-Amerika er det mange land som «hopper over» fasttelefonien og bygger ut mobiltelefoni direkte. Selv om det trengs fibertilknytning mellom basestasjonene for mobiltelefoni, slipper man da å bygge ut fastlinjer ut til hver enkelt abonnent. Innen 2017 er det planer om å fase ut telefoni over kobber til fordel for ip telefoni og mobil. Med dette fører det også til at telefaks blir utfaset samtidig.

Regulatoriske forhold[rediger | rediger kilde]

Fasttelefoni bygde tidligere på monopoler i nesten alle land, dog hadde noen land (som Sverige og Finland) konkurranse allerede fra 1800-tallet. I dag er de dominerende fastnett-operatørene, som f.eks Telenor og TeliaSonera, regulert og pålagt å gi konkurrerende teletilbydere adgang til «kobbernettet» (LLUB) og fibernettet (bitstrøm-aksess) på like og ikke-diskriminerende vilkår.

IP-telefoni[rediger | rediger kilde]

I de senere år har IP-telefoni blitt mer og mer utbredt i Norge og denne typen telefoni misforstås ofte som fasttelefoni. IP-telefoni benytter tilgjengelig internettlinje til å kommunisere over og blir således ikke definert som fasttelefoni.

Se også[rediger | rediger kilde]