Hopp til innhold

Élie Ducommun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Elie Ducommun»)
Élie Ducommun
Født19. feb. 1833[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Genève, Sveits
Død7. des. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Bern, Sveits
BeskjeftigelseJournalist, politiker, samfunnsøkonom, fredsaktivist Rediger på Wikidata
NasjonalitetSveits
GravlagtBremgartenfriedhof[3]
UtmerkelserNobels fredspris (1902) (sammen med: Charles Albert Gobat)[5][6]
Élie Ducommun på Commons
Nobels fredspris
1902

Élie Ducommun (født 19. februar 1833 i Genève, død 7. desember 1906[7] i Bern) var en sveitsisk journalist og fredsaktivist som i 1902 ble tildelt Nobels fredspris sammen med Charles Albert Gobat.[8] Ducommun fikk prisen for sitt arbeid med ledelsen av Det internasjonale fredsbyrå fra 1891 til sin død i 1906.[9]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

I 1855, i en alder av 22 år, overtok han ledelsen av den radikale avisen La Revue de Genève etter anmodning fra James Fazy, og han fortsatte der til 1862. Han satt i delstatsparlamentet i kantonen Genève, fra 1858 til 1862, som radikal vararepresentant, deretter fra 1864 til 1866. Han ble utnevnt til statskansler i kantonen Genève i 1862. Han trakk seg i 1865 og dro fra Genève til Delémont, hvor han arbeidet som journalist for avisen Progrès.[10]

I 1868 flyttet han til Bern og ble direktør for oversettelser ved Forbundshuset (Palais fédéral). Han satt i delstatsparlamentet i Bern fra 1868 til 1878. I 1869 var han en av grunnleggerne av Banque Populaire Suisse, hvor han satt i styret til 1892. I 1871 grunnla han avisen L' Helvetia, hvor han forsvarte et forslag om å revidere den føderale grunnloven, det ble avvist av velgerne i 1872.

Samme år (1872) ble han direktør for jernbaneselskapet Chemins de Fer Jura–Simplon. Han beholdt denne stillingen til 1903, da selskapet ble kjøpt av staten. Han satt i delstatsparlamentet i Biel/Bienne fra 1874 til 1877.[10]

Élie Ducommun ble innviet i frimureriet i Genève, 11. april 1857, i en alder av 24 år, i logen La Prudence. Senere sluttet han seg til losjen Zur Hoffnung i Bern, hvor han var den ærverdige mester fra 1882 til 1884. Han var stormester i den sveitsiske storlosjen Alpina, fra 1890 til 1895.[11]

Den militante pasifisten

[rediger | rediger kilde]

Svært tidlig forpliktet Élie Ducommun seg gjennom sine handlinger og skrifter[12] til en fred basert på demokrati og frihet samt til løsning av konflikter gjennom lov og voldgift. Etter å ha sluttet seg til en komité i Genève til fordel for fred i 1862, organiserte han kongressen for fred og frihet (fransk: Congrès de la paix et de la liberté) i Genève i 1867, med blant andre Giuseppe Garibaldi, Pierre Jolissaint og James Fazy.[13] I 1868 deltok han i grunnleggelsen av den resulterende pasifistforeningen, Ligue de la paix et de la liberté (engelsk: League of Peace and Freedom), hvor han fungerte som visepresident i 25 år.[12] Han var redaktør for nyhetsbrevet, The United States of Europe, mellom 1868 og 1870.[14]

I 1891 vedtok den tredje fredskongressen i Roma å opprette et internasjonalt fredsbyrå i Bern, hvis oppgave var å koordinere aktivitetene til alle de tilknyttede organisasjonene. Fra begynnelsen av 1800-tallet, og spesielt etter 1870, dukket det opp mange lokale og nasjonale foreninger med et pasifistisk og internasjonalt kall, og et kommunikasjonsmiddel mellom organisasjonene ble nødvendig for å sette dem i stand til bedre å koordinere sine handlinger. Élie Ducommun tok på seg ledelsen av hovedkvarteret til Det internasjonale fredsbyrå i Bern på frivillig basis fra 1891,[15] til hans død som generalsekretær. I denne egenskap publiserte han en rekke bidrag for fredssamfunn og internasjonale kongresser,[16] for eksempel propaganda til fordel for Haagkonferansen i 1899, skrev opprop om forfølgelsen av armenere i Det osmanske rike og begjæringer til det sveitsiske forbundsrådet og USAs president for mekling i Boerkrigen (1898–1902).[17]

Hans engasjement for fredsbevegelsen i spissen for Det internasjonale fredsbyrået ga ham Nobels fredspris i 1902, sammen med Charles Albert Gobat.[18]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • La révélation de Moïse: études rationnelles sur l'Exode, 134 sider, 1863
  • Calvin et les Genevois ou La vérité sur Calvin, par un citoyen de Genève, 55 sider, 1864, revidert utgave 1907
  • La femme à travers les siècles, Revue Alsacienne, Berger-Levrault, 13 sider, 1883
  • Les premières larmes de Mathias Schlitt, [nouvelle alsacienne], Revue Alsacienne, Berger-Levrault, sider, 1884
  • Sourires: poésies, W. Gassmann, 143 sider, 1887
  • Le programme pratique des amis de la paix, Steiger, sider, 1897
  • Précis historique du mouvement en faveur de la Paix, sider, 1899
  • Derniers sourires: poésies, précédées d'une notice biographique, Büchler, 92 sider, 1908

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Elie Ducommun, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Elie-Ducommun, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Find a Grave, besøkt 28. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16461[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Peace Prize 1902», verkets språk engelsk, besøkt 4. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Élie Ducommun - Facts». Besøkt 28. september 2015. 
  8. ^ «The Nobel Peace Prize 1902». Besøkt 28. september 2015. 
  9. ^ Øivind Stenersen, Ivar Libæk og Asle Sveen (2001). Nobels fredspris. Hundre år for fred. Prisvinnere 1901-2000. Oslo: Cappelen. s. 30. ISBN 82-02-17023-0. 
  10. ^ a b Monnier 1984, s. 139-150
  11. ^ Durand 2002, repères biographiques, s. 9 og 13
  12. ^ a b Brassel-Moser 2002, s. 79. L'auteur y cite un poème d'Élie Ducommun appelant les peuples européens à ne plus se faire la guerre. Tiré des : Chansons politiques, Genève, 1860.
  13. ^ Monnier 1984, s. 142 og note 25.
  14. ^ Bernard Lescaze, «La collaboration aux États-Unis d'Europe», Genève: un lieu pour la paix. Mélanges biographiques « Élie Ducommun 1833-1906. Chancelier d'État, secrétaire général du Bureau international de la paix, prix Nobel de la paix en 1902 », no 2,‎ 2002, s. 169-182 (ISBN 2-88163-028-6).
  15. ^ Monnier 1984, s. 145.
  16. ^ Christophe Zürcher, « Ducommun, Elie [archive] » dans le Dictionnaire historique de la Suisse en ligne, versjon av 21. juli 2011.
  17. ^ Brassel-Moser 2002, s. 89
  18. ^ «Élie Ducommun Biographical». The Nobel Foundation. Besøkt 7. januar 2023. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Élie_Ducommun&oldid=24176621»