Dramatiserende personlighetsforstyrrelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dramatiserende Personlighetsforstyrrelse
ICD-10-kode F60.4

En person som fyller kriteriene til diagnosen dramatiserende personlighetsforstyrrelse (F60.4 i ICD-10), også kalt histrionisk (= teatralsk; av latin histrio; skuespiller), hysterisk eller hysteriform personlighetsforstyrrelse er en person som over tid og på tvers av en rekke situasjoner er følelsesmessig overfladisk, teatralsk i fremtreden, følelsesmessig ustabil, og som overdriver følelsesuttrykk. Andre typiske handlinger eller holdninger er lett påvirkelighet (suggestibilitet) i forhold til hva andre mener, overdreven søken etter oppmerksomhet, flørting, egosentrisme og lett krenkbarhet. Lidelsen forekommer hos begge kjønn, men er noe vanligere hos kvinner enn menn.
Man vet lite om hvorfor noen mennesker utvikler dramatiserende personlighetsforstyrrelse, ut over at det er et komplisert samspill mellom arvelig sårbarhet og uheldige miljøpåvirkninger. Dramatiserende personlighetsforstyrrelse kan noen ganger være vanskelig å skille fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

For å oppfylle kriteriene for en dramatiserende personlighetsforstyrrelse, skal man ifølge ICD-10 i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse, ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

  • Dramatisering, teatralske fakter og overdrevne følelsesuttrykk
  • Suggestibilitet, lett påvirkelig av andre eller av omstendighetene
  • Overflatisk og labilt følelsesliv
  • Kontinuerlig søking etter spenning og aktiviteter der pasienten er i sentrum for oppmerksomheten
  • Upassende forførende framtoning eller atferd
  • Overdreven fokusering på fysisk attraktivitet

Andre ledsagende egenskaper kan være egosentrisitet, selvtilfredshet, kontinuerlig behov for anerkjennelse, følelser som lett blir såret, og vedvarende manipulerende atferd for tilfredsstillelse av egne behov.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Mennesker med dramatiserende personlighetsforstyrrelse oppsøker sjelden behandling, eller har vanskelig for å forplikte seg over tid til egen behandling. Noe av grunnen til dette kan være at de har liten kontakt med egne følelser. De som får behandling, behandles med psykoterapi, der både individuell terapi og gruppeterapi kan ha en positiv effekt.

Atferdsmønster[rediger | rediger kilde]

  • En person med dramatiserende personlighetsforstyrrelse er en person med sans for selviscenesettelser og drama. Han forventer å være i sentrum, og beskriver dagligdagse ting som fantastiske og ekstraordinære. Han dramatiserer og beskriver seg selv enten som en forfulgt uskyldig, eller som den feirede rojale person. Det er en overemosjonalitet i beskrivelsene, men som regel ingen dybde i følelsene. Personen er ofte flørtende, men det kan dekke over en lang rekke seksuelle problemer. Det er karakteristisk at personen kun sjeldent får innsikt i sin egen overfladiskhet og tomhet. Grensen mellom idealisering og direkte løgn er flytende, og personer med veldig uttalte dramatiserende personlighetstrekk kan fremstå som «patologiske løgnere».
  • Hos menn med denne forstyrrelsen finner man hyppig skifte mellom interesser som dyrkes lidenskapelig i en periode, for så plutselig å droppes til fordel for en helt annen interesse. Lignende brudd finner man i deres medmenneskelige relasjoner, der de brått kan skifte ut bekjentskapskretsen.
  • Alt dreier seg om å få oppmerksomhet. Personen avbryter ofte andre, forventer å få styre samtalen, og benytter et svulstig språk selv om hverdagslige begivenheter. Samtidig er personen lett påvirkelig, både av andre og av ytre omstendigheter. Hele tiden søker personen ros og anerkjennelse, opplever vennskap og bekjentskaper som mer intime enn de faktisk er, og har lett for å tro at vedkommende er likt av alle.[1]
  • Det teatralske bærer preg av overdrivelse og uoppriktighet, og personen fremstår som umoden. Den positive siden er at personen lett får kontakt med andre, men dette står i påfallende kontrast til den indre følelsesmessige tomheten. Mange er krevende og manipulerende, men klarer seg bra som unge, helt til en barnefødsel tvinger dem til å ta ansvar og gå inn i en voksenrolle. Først og fremst er de selvmedlidende og lite innstilt på å ta hensyn til andre. De overdriver ofte sykdom for å få oppmerksomhet. De kjeder seg lett og takler dårlig å ha faste rutiner. Hverdagen kjeder og frustrerer dem, og de er på evig utkikk etter spenning og aktiviteter som setter dem selv i fokus.
  • Personen er fiksert på utseende og liker å flørte, men blir invitasjonen besvart, vil hun ofte trekke seg tilbake. Forhold blir lett erotisert. Personen kan være verbalt aggressiv og har hysteriske utbrudd, men disse går ofte fort over, og blir i etterkant bagatellisert med utsagn som «Nei, jeg vet ikke, jeg var ikke helt meg selv», eller hun skylder på ytre omstendigheter. Andre blir bryskt avfeid eller latterliggjort hvis de tar opp alvoret i slik ubehersket opptreden. Feiltakelser og skuffelser er alltid andres skyld, og personen vil ikke konfronteres med uheldige konsekvenser av valg hun har tatt.
  • Personen evner ikke å formidle presist hva hun mener eller føler, og beskriver andre med følelsesladde utsagn som «Jeg kan ikke fordra henne!» eller «Han er da et herlig menneske!» På tross av sin fantasiløshet, lever hun i en romantisk og sentimental verden. Det har liten hensikt å ta opp problemer med henne, for disse vil hun benekte. Folk rundt henne idealiseres ofte og settes på en pidestal - før hun plutselig skifter mening og omtaler dem med fiendtlighet og motvilje. Idyllisering og fortrengning er de fremste forsvarsmekanismene.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=3087
  2. ^ www.borderline.nu/nuke/modules.php?name=News&file=print&sid=73

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]