Dorothe Engelbretsdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter (født 16. januar 1634 i Bergen, død 19. februar 1716 i Bergen) var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev.

Liv

Tittelkobberet på førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters bok Taare-Offer

Faren hennes het Engelbret Jørgenssøn. Han var rektor og sogneprest ved Domkirken i Bergen. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. Her var det et aktivt litterært miljø. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (f. 1621), som var sønn av en tysk organist i Bergen.[1] Mange i København tvilte på at en kvinne kunne skrive så bra som hun gjorde, så de hevdet at det var hennes mann som hadde skrevet verkene. Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som klarte å leve av diktningen sin. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium på ti år for å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692. I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684.

Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første samling av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer. Dette regnes nå som hennes hovedverk og den ble trykket opp i 24 opplag. Hardenbeck døde i 1684. Mens hun sørget over mannens død, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer, som har motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), i forbindelse med en andaktsbok av Heinrich Müller med en lignende tittel.[2]

Men det skulle skje enda flere dødsfall i hennes familie. Det yngste av de resterende to barna hennes døde under krigen i Tyrkia, mens den eldste reiste til utlandet, og hun mistet helt kontakten med ham. I Bergen billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.

Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.[3]

I 1702 brant huset hennes ned i storbrannen i Bergen 19. mai. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon. I 1712 fikk hun endelig sitt etterlengtede hus ved bispebrønnen. Dette ble i 1962 flyttet til Gamle Bergen friluftsmuseum.[4]

Forfatterskap

På den tiden da Dorothe skrev, var verden preget av krig, ulykker, pestepidemier og elendighet. I diktene sine vil hun at menneskene skal underkaste seg helt overfor den straffende gud. Hun skrev veldig enkelt slik at diktene skulle være lette å huske. Dette gjorde at verkene hennes ble mye brukt. Som de fleste på denne tiden trodde også Dorothe at sykdommer og pest var en straff fra Gud.

Dorothe døde i 1716, hele 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i Domkirken. Hennes salmer ble svært populære og trykket opp i 25 opplag, det siste i 1868.[5] Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.[6]

Hennes verk

Tittelsiden av Taare-Offer (1685).
  • Taare-Offer
  • Siælens Sang-Offer
  • Om det evige liv
  • Gravskrift
  • Aftensalme

Referanser

Eksterne lenker