Disc jockey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En DJ på en nattklubb

Disc jockey (DJ) er betegnelsen på en person som mikser innspilt musikk for et publikum. Den innspilte musikken kan være lagret på vinylplater, cd-plater eller digitale filer. Publikumet kan være dansere på nattklubb eller lyttere på radio.[1]

Typer DJ-er[rediger | rediger kilde]

Radio-DJ er en DJ som spiller innspilt musikk for et publikum på en radio. Begrepet brukes først og fremst om programmer der musikken er den viktigste komponenten. Gjennom historien er det en rekke radio DJer som har fått kjendisstatus. Internasjonalt er John Peel blant de mest kjente, mens Harald Are Lund er blant de mest kjente i Norge. En avart av radio-DJ er video jockey eller VJ. Denne betegnelsen benyttes om personer som introduserer musikkvideoer i et musikkprogram på TV. Betegnelsen ble først tatt i bruk av MTV.

Klubb-DJ er en DJ som spiller innspilt musikk på nattklubber. I motsetning til radio-DJer legger klubb-DJer større vekt på miksingen. Klubb-DJens oppgave er å holde danserne på gulvet ved å skape en uavbrutt groove, med sømløse overganger fra den ene plata til den neste. En typisk klubb-DJ bruker to platespillere og en mikser som er koblet til et lydanlegg, samt headphones. Utbredte musikksjangre blant klubb-DJer er hip hop, trance, house, techno og nu-disco. Eksempler på verenskjente klubb-DJ-er er David Guetta, Calvin Harris, Avicii, Tiesto, og Armin van Buuren. I Norge har vi klubb-DJ-er som Prins Thomas, Blackbelt Andersen, Audun Vinger og Nils Noa.

Turntablism-DJ er en DJ som benytter seg av lyder på plater og lager nye rytmer og melodier av dette. En turntablism-DJ regnes som en fullverdig musiker. Eksempler på verdenskjente turntablism-DJ-er er DJ Shadow, DJ Q*Bert, Cut Chemist, DJ Nu-Mark og Kid Koala. I Norge har vi turntablister som Final og Dj Falk.

DJ-ens historie[rediger | rediger kilde]

I 1892 starter Emile Berliner den første kommersielle produksjonen av grammofon-plater, de første platene som legges ut for salg.[2]

I 1906 overfører kanadiske Reginald Fassenden den første radiosendingen og ble samtidig den første til å spille plate for et publikum, en kontraalt som sang Händels «Largo» fra Xerxes.[3]

I 1927 blir britiske Christopher Stone den første radio-DJ-en på BBC.[4]

I 1935 lanserer den amerikanske radiokommentatoren Walter Winchell begrepet «disc jockey», for å beskrive stilen til radioprateren Martin Block.[5]

I 1943 blir Jimmy Savile verdens første klubb-DJ da han spilte jazz-plater for seks betalende par i en leilighet i Leeds. I 1947 ble Savile den første som tok i bruk to platespillere for uavbrutt miksing.[6]

I 1947 åpner nattklubben Whiskey à Go-Go i Paris, et av de første kommersielle diskotekene.[7]

På starten av 1970-årene vokser disco-bevegelsen frem i New York. Den amerikanske DJ-en Francis Grasso populariserer teknikker som «beat-matching», som er å skape en sømløs overgang mellom slutten av en plate og begynnelsen på en annen ved å matche tempoet i platene, og «slip-cuing»..[8]

I 1970 holder amerikanske David Mancuso den første «Love Saves the Day»-festen på The Loft, som er hans egen loftlelighet på Broadway i New York. Mancuso spiller en variert miks av plater som publikum danser til. Mancuso har et moderne lydanlegg bygget av vennen og lydteknikeren Alex Rosner. Konseptet Mancuso utvikler blir en «blueprint» for den moderne nattklubben.[9]

I 1972 åpner The Gallery i New York, den første kommersielle nattklubben som var inspirert av The Loft. Eieren Nicky Siano hadde selv vanket på The Loft og ønsket å gjenskape stemningen der.[10]

I 1973 spiller jamaicanske DJ Kool Herc på husfester i Bronx. Han utvikler teknikken med å mikse frem og tilbake mellom to identiske plater for å utvide det rytmiske instrumentale segmentet, også kalt «break», og legger med det grunnlaget for hip hop og turntablism.[11]

I 1974 slipper Technics den første SL-1200 platespiller, som i 1979 utviklet seg til SL-1200 MK2, som fortsatt er standardutstyr for mange DJ-er i dag.

På starten av 1980-årene oppstår en rekke DJ-kulturer som senere blir til egne musikksjangre, som garage i New York (ledet an av DJ Larry LevanThe Paradise Garage), house i Chicago (ledet an av DJ-ene Frankie Knuckles og Ron Hardy på henholdsvis The Warehouse og The Music Box), og techno i Detroit.[12]

På midten av 1980-årene oppstår DJ-kulturen balearicIbiza.

Mot slutten av [980-årene oppstår de første rave-massefestene i den britiske acid house-bevegelsen.[13]

I 1993 blir mp3-filer et allment tilgjengelig lagringsmedium for musikk.

I 1999 lanseres Napster, det første massivt populære fildelingssystemet.

I 2004 lanseres Serato Scratch Live, et dataprogram som lar DJ-en spille digitale filer fra laptopen på tradisjonelle platespillere.[14]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bill Brewster og Frank Broughton (2006). Last Night a DJ Saved My Life (updated): The History of the Disc Jockey. London: Headline.
  • Mark J. Butler (2006). Unlocking the Groove: Rhythm, Meter, and Musical Design in Electronic Dance Music. Indiana University Press.
  • Simon Reynolds (2013). Energy Flash: A Journey Through Rave Music and Dance Culture. London: Faber and Faber.
  • Peter Shapiro (2009). Turn The Beat Around : The Secret History of Disco. London: Faber and Faber
  • «Top 100 DJs», nettstedet DJ Mags årlige rangering av verdens hundre beste DJ-er.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 12-26, Butler (2006) s. 92-94
  2. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 28, Butler (2006) s. 35
  3. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 28-29
  4. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 32
  5. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 36
  6. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 52-56
  7. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 61
  8. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 138-149
  9. ^ Brewster and Broughton (2006) s. 150-155. Shapiro (2009) s. 19-21
  10. ^ Brewster and Broughton (2006) s. 160-164. Shapiro (2009) s. 25-26
  11. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 230-235
  12. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 293-307 og 315-324, Reynolds (2013) s. 1-41
  13. ^ Brewster og Broughton (2006) s. 433
  14. ^ Reynolds (2013) s. 590-591

Se også[rediger | rediger kilde]