Det andre slaget ved Öland (1564)

Det andre slaget ved Öland (1564)
Konflikt: Den nordiske syvårskrigen
Dato 14.-15. august 1564 Sted Nordøst for Ölands nordre odde Resultat Taktisk svensk seier, strategisk uavgjort
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge Lübeck
Kommandanter og ledere
Klas Horn	Herluf Trolle Friedrich Knebel
Styrker
28 skip	39 skip
Tap
Uklart, flaggskipet «Elefanten» gikk på grunn	Tre skip erobret med 600 fanger

Det andre slaget ved Öland fra 14. til 15. august 1564 hendte mellom den svenske flåten og den allierte flåten fra Danmark-Norge og Lübeck. Den svenske flåten var da under den nye admiralen Klaes Horn som overtok kommandoen bare få dager i forveien.

I flere dager hadde begge flåter manøvrert mot hverandre og kommet inn i et hardt sjøslag utenfor Öland der svenskene demonstrerte at de hadde fått en ny ledelse. Om natten til den andre dagen av sjøslaget forvillet en dansk eskadre seg til ankerplassen. De allierte var tvunget til å forlate, og ble utslettet av svenskene som vant en seier etter et uheldig år til sjøs med tap av to flaggskip, «Makalös» og «Elefanten».

Den nye admiralen

Sjøtoget i sommeren var en skuffelse for den svenske kongen Erik XIV, som reagerte hardhendt overfor de tre admiralene som delte kommandoen over den svenske flåten som hadde seilt ut den 4. juli. Utover massakren ved Bornholm og erobringen av flere handelsfartøyer hadde det ikke kommet til et sjøslag med den allierte flåten som hadde vært svekket av sykdom og stor tap i forveien.

Det kom til et mindre kjent sjøsammenstøt etter den danske admiralen Herluf Trolle innhentet svenskene ved Öland den 4. august, men svenskene søkte tilflukt ved Ölands nordre odde i sikkerheten fra de allierte. Svenskekongen avskjedet alle tre admiraler inkludert Claes Fleming på stedet og utnevnt landsoffiseren Klaes Horn til den nye admiralen for krigsflåten. Utnevnelsen skjedde uten varsel på stedet, for Horn hadde ikke tidligere deltatt i sjøtog tross sin dyktighet på landet.

Utnevnelsen viste seg å være et heldig slumpetreff ettersom den nye admiralen var langt mer skikket for å ta opp kamp med de allierte til sjøs enn hans forgjengere, allerede etter å ha overtatt befalet den 12. august måtte han skynde seg ut til sjøs for å møte Herluf Trolle. Den danske admiralen hadde først kommet til Karlsöarna etter sjøslaget 4. til 5. august, og dro tilbake for å angripe svenskene på deres ankerplass. Horn ønsket ikke å innlede et sjøslag i motvind nær landet, og seilte bort mot Gotland.

Det kom til sprede sammenstøter mellom de to flåter utover dagen, men de allierte oppgav forfølgelsen om natten og vendte tilbake til ankerplassen ved Ölands nordre odde. Neste dag satte Trolle på land sine knekter på Öland for å plyndre og herje som straff for at beboere hadde nektet å underkaste seg den danske kronens makt ved en tidlige forlangelse i juni.

Den første dagen i sjøslaget

Uten forvarsel seilte den svenske flåten tilbake mot Öland så snart vinden hadde snudd, og overrasket den allierte flåten på ankerplassen. Knektene var fremdeles opptatt med deres herjinger den 14. august. Den danske admiralen hadde besluttet om å ta opp striden ved ankerplassen, og beordret offiserene om å varpe skipene ved hjelp av robåtene nærmere landet med bredsiden vendt mot sjøen. Trolle hadde valgt en fordelaktig posisjon å forsvare seg på mot et angrep fra havet. Svenskene ble tvunget til å innlede stridighetene med en artilleriduell.

Uten at Trolle visste det, hadde den svenske kongen Erik XIV den samme dagen gått på land på Öland i spissen for en kavaleritropp, 1.500 infanterister og et folkoppbud som jaget bort de gjenværende knektene. Etter å ha kommet til sandstranden satt svenskekongen på hesteryggen som en tilskuer ovenfor det pågående sjøslaget utenfor Öland.

Artilleriduellen fortsatte utover morgentimene fram til ettermiddag mellom krigsskipene som ikke kunne entre hverandre, først om ettermiddagen var det mulig for de allierte å komme seg ut ved hjelp av vinden. Horn klarte i begynnelsen å utmanøvrere de alliertes forsøk på å omgå hans flåte, men mot kvelden blåste det opp til storm, så de allierte lettet straks deres ankre og gikk til angrep i samlet styrke.

Svenskene ble kløyvet i to grupper av den allierte flåtens motangrepe. De allierte forsøkte uten suksess å innhente de tørrlagte svenske krigsskipene etter hvert som det ble mørkere. Den største gruppen klarte å bryte kontakten med de allierte og komme seg lengre ut til sjøs mens den mindre gruppen, ledet av flaggskipet «Elefanten» styrtet rett mot Kalmarsund for å komme seg i sikkerhet.

Flaggskipet gikk på grunn. Alvorlige lekkasjer hadde oppstått, ballasten ble så kraftig forskjøvet at skipet måtte til havnestedet utenfor Kalmar så snart som mulig. Under innfarten til havnestedet gjorde tømmermannen som besørget reparasjoner ombord på storskipet en stor feil ved starte arbeidet på lekkasjene. Ballasten var kastet over bord, og skipet var blitt for lett til å tåle manøvrering, så snart flaggskipet kantret strømmet vannet ombord gjennom åpningene. «Elefanten» sank på seks meter dybde.

Horn måtte flytte flagget sitt over til «Sankt Erik» for å fortsette sjøslaget i den neste dagen.

Den andre dagen i sjøslaget

Den svenske admiralen Klaes Horn klarte på nytt å samle flåten, mens Trolle dro videre til Gotland – sikker i troen på at han hadde vunnet et sjøslag og reddet seg selv med den allierte flåten ut av en farefull situasjon. Men han hadde ikke sendt melding om det inntrufne til en mindre eskadre på fire skip som var på vei fra Rostock etter å ha deltatt i slaget ved Rostock mot det svenske krigsskipet «Vita Falken» den 11. juli 1564. Denne eskadren var på vei nordover til ankerstedet utenfor Ölands nordre odde som avtalt. I mørket kom eskadren med «Svenske Jomfru», «Løven», «Morian» og «David» til ankerstedet, hvor den svenske flåten nylig hadde samlet seg.

Befalhaveren Erik Rud innså feilen i tide og hentet fram et svensk flagg han hadde beholdt etter erobringen på vestkysten i 1563 av skipet «Svenske Jomfru». Ved hjelp av dette flagget klarte Rud å komme seg vekk, men de andre tre skipene hadde blitt fanget av flere titalls krigsskip som begynte å skyte mot danskene.

Kampene var så harde at bare femti av besetningen på to hundre ombord på «David» fremdeles stod oppreist etter slaget. Etter å ha rådslått med besetningen på «David» besluttet skipets øverstkommanderende Arlid Ugerup å fremsette et ultimatum overfor svenskene: danskene på «David» var villige til å overgi seg om de ble garantert god behandling som krigsfanger, ellers ville de sprenge seg selv i luften sammen med skipet. Det ble gjentatt også på de andre skipene «Morian» og «Løven». Svenskene stoppet deretter beskytningen på ordre fra admiral Horn, som ikke hadde noe ønske om å begå mord når belønningen kunne være tre krigsskip.

Etter å ha gått med på danskenes anmodning om barmhjertighet, kunne svenskene innkassere tre erobrede skip og opptil seks hundre fanger. Den andre dagen hadde startet, og svenskene hadde tross tapet av flaggskipet vunnet en taktisk seier under ledelse av den nye admiralen, som hadde bevist sin verdi til sjøs.

Høsten

Slaget ved Öland hadde oppbrukt kreftene for begge parter som etter flere måneder hadde blitt så utmattet at det ikke lengre var hensiktmessig å oppsøke et nytt oppgjør til sjøs. Sjøtoget om sommeren hadde ført til utbrudd av sykdom ombord på de svenske krigsskipene som måtte søkte tilflukt i Kalmarsund mens høstens vær gradvis ble verre med tiden for den allierte flåten ved Bornholm.

I mellomtiden hadde den danske kong Fredrik II startet forberedelsene til et felttog til Kalmar, og som et defensivt tiltak besluttet Erik XIV å legge Blekinge øde med massemord og ild. Dette førte til Ronneby-massakren der over to tusen sivile ble slaktet i et av de verste udåder i historien mellom skandinaviske folk. Som hevn for udådene som var begått på Blekinge, dro den allierte flåten til Öland som deretter ble brutalt herjet med stor grusomhet i dagene mellom 21. og 27. september. Opptil 370 gårder ble brent ned mens den svenske flåten lå uvirksom ved Kalmar. I den siste dagen dro svenskene nordover tilbake til Elfsnabben sør for Stockholm.

Ved 27. september seilte Trolle mot Bornholm, men kom ut for en sterk storm som rammet flåten med stor kraft. Trolle hadde i forveien sendt flaggskipet «Fortuna» som var så sterkt skadet under sjøslagene dette året at dette aldrende krigsskipet ikke lenger kunne slåss. Dette storskipet var overfalt av det samme stormværet og tvunget tilbake fra ferden mot København til Bornholm der det søkte ly. Mastene var knekket av, og riggingen hadde blitt så ødelagt at seilskipet ikke mer kunne seile uten hjelp. Trolle oppdaget sitt tidligere admiralskip fra «Lybske Christopher» 2. oktober etter å ha samlet flåten på nytt.

Skadene etter høststormene viste seg å være langt verre etter sjøslagene. Trolle kom seg så fort han kunne til København den 13. oktober. Viseadmiral Peder Huitfeldt som opprettholdte sjøblokaden ved Bornholm, klarte å forhindre en transportflåte fra Stralsund til Sverige før også han dro hjemover – det skjedde senest den 8. desember 1564.

Flaggskipene

Det danske flaggskipet «Fortuna» hadde blitt så sterkt skadet etter høststormene i tillegg til skadene fra sjøslagene, at det ikke var mulig å gjøre storskipet klart i løpet av vinteren til enda et nytt år i krig. Herluf Trolle, som hadde ønsket å bruke det gamle storskipet som sitt flaggskip, måtte i mai 1565 flytte sitt flagg over til det nye storskipet «Jægermester». Et nytt skip med det samme navnet ble planlagt for bygging i Lübeck.

Ved Kalmar hadde svenskene først forsøkt å berge flaggskipet «Elefanten», men skroget hadde gravd seg så dypt ned i grunnen at arbeidet ble mye vanskeligere enn de trodde i forveien. Den danske hæren under kommando av von Schwartzburg ved den 25. september hadde rykket inn i Småland for å erobre den strategisk viktige Kalmar, og kom i nærheten av forlisstedet. For at danskene ikke skulle erobre flaggskipet, ble det fylt opp med tonn etter tonn av stein og etterlatt i Kalmarsund for å gå til bunns der.

«Elefanten» ble oppdaget og underlagt arkeologisk undersøkelse utenfor Svartön ca. 150 m fra land utenfor Björkenåsviken nord for Kalmar i 1933–1939. Mesteparten av vraket ligger den dag i dag fremdeles på sjøbunnen, selv om akterstevnen har blitt kappet av og sendt til kjelleren i Sjöhistoriska museet i Stockholm. Dimensjonene på storskipet var imponerende, med en dekksbjelke på 11 meter og en kjøl som var over 33 meter lang.

Se også

• Det første slaget ved Öland (1564)

Litteratur

• Alexej Smirnov (2009): Det första kriget, ISBN 978-91-7329-020-3
• Jørgen H. Barfod (1995): Den danske flådes historia 1533–1588: Christian 3.s flåde, ISBN 87-00-24526-7
• Svenska Flottans Historia : bind 1 : 1521–1679, Malmö (1942)