«Morianen» (1565)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Morianen»
Karriere
LandLübeck
SkipstypeStorskip av type karakk eller gallion
Bygget ved Travemünde
Sjøsatt1565
Operativ1565
SkjebneForlist utenfor Visby 28. juli 1566
Tekniske data
Deplasement1.100 tonn
Mannskap1.000 mann som besetning på flaggskip

«Morianen» («Morian»), det lübeckske eller lybske storskipet sjøsatt i året 1565, var også kjent under sitt kallenavnet «Styrschweden», tysk for «Styr Sverige». Dette storskipet ble bygd og sjøsatt som den lybske krigsflåtens flaggskipet under den nordiske syvårskrigen (1563–1570), under denne krigen hadde den tyske fristaden Lübeck som fremdeles var en del av hansaforbundet, allierte seg med Danmark-Norge mot Sverige.

Som flaggskipet for admiral Bartholomeus Tinnappel deltok «Morianen» i det tredje slaget ved Öland den 26. juli 1566, men forulykket med total tap av besetningen natten til den 28. juli bare to dager senere under en storm utenfor Visby.

«Morianen» under trussel[rediger | rediger kilde]

Ved sjøsettingen i tidlig i året 1565 i Travemünde var dette storskipet noe av de største som var bygd for den lybske flåten, beskrevet av samtidige observatører som «et skjønt skip», som først og fremst var bygget som et vaskeekte krigsskip. Flesteparten av krigsskipene under den nordiske syvårskrigen opprinnelige var handelsskiper.

Svenskene tidlig ble kjent med byggingen av det nye flaggskipet, og etter Klas Horn hadde dratt ut med samlet styrke tidligere enn sine fiender, kunne han sperre inn de allierte krigsflåtene i København for flere dager fra 27. mai 1565. Etter å ha fortollet handelsfartøyene som seilte gjennom Øresund, dro han sørover med kurset satt mot «Morianen» i Travemünde. Den svenske admiralen vil ødelegge det nye flaggskipet i beddingen, det var fremdeles ikke ferdigstilt, og etter hans mening var blitt sårbart for et angrep på Travemünde. Men angrepet på Travemünde gikk ikke etter planen.

Svenskene var dårlig kjent med det nordtyske farvannet utenfor elvemunningen av elven Trave sammen med havnebyen Travemünde, og måtte navigerte seg inn til havnestedet og beddingen. Lübeckerne som i forveien var varslet, kunne forberede et effektiv forsvar og begynte å losse ut ballasten på «Morianen» for å ta det under slep oppe i grunnere farvann oppstrøms i Trave vekk fra svenskene. Et blokkhus var reist for å forsvare adgangen til elven, og med det oppsto en ildstrid med svenskene utenfor Travemünde i dagene mellom 30. juni og 2. juni. Angrepet på Travemünde sluttet med ødeleggelsen av det berømte fyrtårnet. Dette fyrtårnet hadde speil for å kunne være synlig på flere sjømil fra kysten.

Den allierte krigsflåten under kommando av den danske admiralen, Herluf Trolle, hadde fulgt etter svenskene fra den 1. juni etter det var mulig å seile ut med vinden fra København, og kom til den nordtyske kysten. Klas Horn hadde oppgitt angrepet på Travemünde og trukket seg ut på Østersjøen for å sikre transporten for leieknektene til Sverige. Ved 2. juni ble den svenske flåten oppdaget sør for Bornholm, og to dager senere kom det til et sjøslag utenfor Mecklenburgbukten, Slaget ved Bukow den 4. juni. Trolle hadde i forveien mistet det lybske flaggskipet «Der Engel» under en eksplosjonsulykke ved Falsterbo etter den 17. mai.

Storskipet «Styrschweden»[rediger | rediger kilde]

«Styrschweden» er en av de første storskipene som var bygget av sjømaktene som en direkte følge av utbruddet av den store krigen mellom Danmark-Norge, Lübeck og Sverige. Det skal ha tre dekker med en besetning på cirka ett tusen sjømenn, soldater og artillerister som et flaggskip. Den nordtyske fristaden hadde allierte seg med Danmark-Norge som svar på den svenske utenrikspolitiske påvirkningen på Østersjøhandelen og Erik XIVs begrensninger på deres særrettigheter innenfor handel i det svenske kongedømmet.

Lübeckerne sjeldent hadde ekte krigsskiper i deres krigsflåter som for det meste besto av mobiliserte handelsskiper som fikk nytt utrustning for krigstjeneste, og flaggskipet «Der Engel» var ett av disse få unntaker. I midten av 1500-tallet ble krigsskipet etter hvert et artilleriskip med tyngre skipsartilleri og dermed en solid konstruksjon. «Morianen» tilhørte denne kategorien med sin ildkraft og mannskapsstyrke.

«Morianen» er oppgitt å være lik stor som sin svenske rivalen, «Sankt Erik», som hadde et deplasement på over 350 lester, opptil cirka 1 100 tonn, og dermed av samme størrelsesgruppe som de danske flaggskipene «Jægermester» i 1565 og «Samson» i 1566. Det sistnevnte flaggskipet fra Danmark-Norge hadde to dekker og en kubrygge, mens det tyske flaggskipet «Morianen» skulle ha tre dekker. Som det første av disse meget store admiralskiper under krigen fikk dette kallenavnet «Styrschweden».

«Morianen» i 1565[rediger | rediger kilde]

Den 9. juni 1565, bare dager etter skipet var ferdigstilt like etter å ha blitt reddet fra svenskene, kom det nye flaggskipet til Dragør der den allierte flåten hadde ankret i etterkjølet av Slaget ved Bukow. Knebel heiste sitt admiralsflagg på det nye storskipet, som var like stort som det danske flaggskipet «Jægermester» under Otto Ruds flagg. I et brev til byrådet i Lübeck forsikret admiralen om at den svenske flåtens størrelse med opptil 48 skip eller mer ikke skremte de allierte fra å søke et storoppgjør.

Den 3. juli seilte Otto Rud og Knebel på deres flaggskip i spissen for en samlet styrke på 35 skip, hvorav 14 fra Lübeck, med kursen satt østover i retning Bornholm. Man hadde blitt enig om en ny plan under et møte den 22. juni, hvor begge flaggskipene skulle støtte hverandre med sine sekundanter, «Jægermester» med fire sekundanter og «Morianen» med to sekundanter. Et storskip under et sjøslag skulle ha assistanse av flere mindre skip, såkalte «sekundanter».

Det blodige slaget ved Bornholm den 7. juli 1565 var «Morianen»'s ilddåp. I elleve timer sloss svenskene, danskene og tyskerne mot hverandre i et forrykende sjøslag der flaggskipene fra alle parter fant seg i midten av begivenhetene. Knebel kjempet meget hardt, og klarte å borde «Svenska Hector», og var i ferd med å erobre det da det svenske flaggskipet «Sankt Erik» kom til og gjorde alvorlige skader på riggingen. Ifølge en svensk beretning var stormasten felt med et kjedelodd. «Morianen» måtte trekke seg ut etter å ha kommet under angrep på flere hold, og med riggingen skadet ville ikke Knebel ta sjanser.

Etter sjøslaget, som sluttet med et nederlag for Danmark-Norge og Lübeck med tapet av flaggskipet «Jægermester», viste det seg at det svenske storskipet på 900 tonn som Knebel hadde forsøkt å erobre, var så sterkt skadet at det var synkeferdig. Ifølge svenske opplysninger ble skipet berget, men andre ville at det hadde sunket.

«Morianen» i 1566[rediger | rediger kilde]

Det nye flaggskipet kom i tjeneste under admiralsflagget av borgermesteren i fristaden, Bartholomus Tinnappel, som måtte erstatte flåtesjefen og admiralen for flåten, Friedrich Knebel, som var blitt meget syk. Tinappel seilte ombord på «Morianen» i spissen for en flåte på elleve krigsskip den 14. mai 1566 fra Lübeck og kom fram til København få dager senere. Mens Tinnappel planlagte årets sjøtoget sammen med sin danske allierte, ledet han også fordekte forhandlinger med svenskene om en separatfred mot tilgang til Narva. Men Erik XIV satt fram for harde vilkårer, så Tinnappel valgt å fortsette krigen.

Den allierte krigsflåten under ledelse av den danske Hans Lauritzen-Baden for ut den 29. juni 1566, men ikke før man hadde blitt ydmyket av Klas Horn som for en andre gang hadde sperret inn de allierte i København og fortollet fartøyene ved Øresund. En stund fryktet lübeckerne et svensk angrep på deres ankerstedet på reden i København. Omsidig ble den svenske flåten funnet den 25. juli ved Ölands nordre odde av danske speiderfartøyer som straks etterpå meddelte deres oppdagelse til Lauritzen-Baden og Tinnappel.

Det tredje slaget ved Öland under krigen den 26. juli hadde preg av en artilleristrid mellom flåtene i parallelle formasjoner, som av og til så voldsomme sammenstøter med stor tap av liv og store ødeleggelser. Den svenske taktikken om å opprettholde en sterk defensiv ildkraft for å bryte ned fiendeskip virket godt mot de allierte som fremdeles ikke hadde nok artilleristyrke og dermed flere leieknekter ombord for å entre fiendeskip. Under et av disse sammenstøtene kom det til et møte mellom det svenske flaggskipet «Sankt Erik» og «Morianen» som hadde gripet inn for å stoppe ødeleggelsen av det danske storskipet «Merkurius».

Den svenske ildkraften ble for mye for «Morianen», som fikk stormasten skutt av med velplasserte kanonkuler fra «Sankt Erik». Tinnappel måtte trekke seg ut av stridighetene med alvorlige skader på riggingen. Etter sjøslaget hadde admiralene i den allierte flåten et rådslag, Tinnappel ønsket å gå til Danzig for reparasjoner på deres skipene, blant annet måtte de ha en ny stormast på «Morianen». Men Lauritzen-Baden ville ikke høre på den lübeckske borgermesteren, og istedenfor vil dra til Gotland for å begrave befalhaveren Kristoffer Mogensen på «Samson» i vigslet jord.

Den allierte flåten ankret utenfor Visby tross advarsler fra lensherren på Gotland, Jens Bille, om at det ikke er trygt å ankre på en «ond grund», spesielt under hardt vær. Det hadde pågått stormvær både før og etter sjøslaget på Østersjøen. Om natten til den 28. juli kom en sterk storm over ankerstedet, og flåten på 36 skip ble rammet. De fleste lybske kapteiner hadde tatt deres forholdsregler, men tre skip forulykket sammen med tolv danske skip. «Meerweib» med en besetning på 300 mann, viseadmiralskipet «Josva» med 600 mann ombord og admiralskipet «Morianen» med 1 000 mann forsvant i havet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Svenska Flottans Historia Bind 1, Malmö, 1942
  • Alexej Smirnov, Det första stora kriget, 2009 ISBN 978-91-7329-020-3