Katipunan
Katipunan (forkortelse, egentlig Kataas-taasang, Kagalang-galangang Katipunan ng̃ mg̃á Anak ng̃ Bayan, ofte forkortet K.K.K. eller K.K.K. ng̃ mg̃á A.N.B., det utforkortede navn betyr på norsk omtrent: "Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn"), filippinsk hemmelig revolusjonært selskap stiftet i 1892 og drivkraft bak den filippinske revolusjon (1896–1898).
Stiftelsen i 1892[rediger | rediger kilde]
Den revolusjonære organisasjon som er mest kjent under kortformen "Katipunan" ble stiftet den 7. juli 1892 i Manila i et hus i Calle Azcarraga (nå Claro M. Recto Street) nær Calle Candelaria (nå Elcano Street). Blant de nærværende var blant annet Andres Bonifacio, Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa.
Dagen før var den fremtredende filippinske nasjonalist og forfatter Jose Rizal i hemmelighet blitt fengslet av de spanske kolonimyndigheter og besluttet sendt i indre eksil til Mindanao. Grunnen var spansk frykt for det forbund, La Liga Filipina ("det filippinske forbund"), han hadde opprettet noen få dager tidligere, den 3. juli 1892. La Liga skulle arbeide for reformer ad ikkevoldelig vei.
Initiativtaker til det nye forbundet, som skulle arbeide for en - om nødvendig - voldelig omvelting på Filippinene, var Ladislao Diwa. Han foreslo også at man skulle ta den italienske Sorte Maske som forbilde, slik at organisasjonen ble slik rekruttert og organisert at intet medlem skulle kjenne identiteten til flere enn tre andre medlemmer.
Den som ble valgt til Katipunans øverste leder, Supremo, var Andres Bonifacio. Han tok som Maypag-asa (full av håp) som symbolsk navn. De fremmøtte avsluttet stiftelsesmøtet med å undertegne sine navn med sitt eget blod. Diwa tok det symbolske navn "Balete" og utgjorde sammen med Bonifacio og Plata (Triangulong Tilaba).
[rediger | rediger kilde]
Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: Kataas-taasang, Kagalang-galangang Katipunan ng̃ mg̃á Anak ng̃ Bayan, eller som han da stavet det: Kataas-taasang, Kagalang-galang na Katipunan nang man͠gá Anak nang Bayan (omtrent: "Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn").
Frimurere[rediger | rediger kilde]
K.K.K. var samtidig en frimurerorganisasjon. Selskapet benyttet seg av frimurerritualer for å formidle en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. Deres rekrutteringsmetode med etablering av triader skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med filippinsk blodspakt skulle befeste absolutt hemmelighold.
Kvinnelig gren[rediger | rediger kilde]
Ettersom kvinner ikke kan være medlemmer i frimureriet, ble det etablert en egen «frimurerlosje» for kvinnene tilknyttet Katipunan, under ledelse av Josefa Rizal, Gregoria de Jesus og Marina Dizon. Det antas at både de senere militære ledere general Agueda Kahabagan og Teresa Magbanua (som i ettertid også er blitt kalt general) hadde tilknytning til dette kvinnelige frimureriet. Andre kvinner aktive motstanden mot spanjolene og/eller amerikanerne var Trinidad Tecson, Valeriana Elises y Palma, Hilaria Aguinaldo, og den aldrende Melchora Aquino («Tandang Sora»).
Tre uttrykte formål[rediger | rediger kilde]
K.K.K. hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt Katipuneros, ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle menneskers likeverd uavhengig av om rik eller fattig. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle besørge konstnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som Dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez.
Selskapet skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner til fremme av fattiges skolegang.
Innen april 1895 hadde også Emilio Aguinaldo sluttet seg til Katipunan. Han skulle senere bli revolusjonens fremste general og øverste leder, og Filippinenes første president.
Katipunan oppdages i 1896, revolusjonen begynner[rediger | rediger kilde]
I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå.
Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo i det nordlige Manila, som fikk vite det av en avhopper fra K.K.K., Teodoro Patino. Politiet slo til, og en rekke medlemmer ble arrestert og fengslet eller skutt. Andres Bonifacio og hans kone og Gregoria gikk i dekning.
K.K.K. ble avslørt før selskapet egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunanledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine cedulas (bostedsskattekort), ropte "Lenge leve Filippinene" (The cry of Balintawak) og startet revolusjonen.
For den videre utvikling og ytterligere detaljer vises det til artikkelen om revolusjonen og pekerne til de nevnte personer.