Den første dansk-hanseatiske krigen

Skallen til et offer for Waldemar Atterdags invasjon av 1361, utstilt i museet Gotlands Fornsal i Visby (Gotland).

Den første dansk-hanseatiske krigen pågikk mellom Danmark og Hansaen i tidsrommet 1362–1365. Sverige og Norge var i allianse med hanseatene. Etter erobringen av hansabyen Visby i 27. juli 1361 hadde danskekongen Valdemar Atterdag gått for langt. Istedenfor å avverge en trussel mot sine egne erobringer i Skåne utvidet han den uoffisielle konflikten med Magnus Eriksson av Sverige til en større konflikt med fristatene i Nord-Tyskland.

De hanseatiske byene som hadde utgjort et løst forbund over økonomiske fellesinteresser, var sterkt interessert i stabile forhold for sin virksomhet gjennom de danske stredene og for en dominerende rolle i Skånemarkedet. Deres støtte til danskekongen hadde variert siden den kongeløse tiden, sist bekreftet tidlig i året 1361 med et brev som tildelte særrettigheter for Hansaen i Skånemarkedet. Deres krigserklæring 8.-9. september 1361 var et direkte resultat av angrepet på Gotland som rammet indre forhold i både det svenske kongeriket og Hansaforbundet. I forveien hadde svenskene og hanseatene innledet forhandlinger om et tvistemål, men dette ble endret med nyheten i juli 1361 om forhandling om allianse og krigsplanlegging. Umiddelbart ble alt salg av gods til danskene forbudt med trussel om dødsstraff. Kongen som de hadde sett på som en stabiliserende faktor, hadde blitt en trussel og en sterk irritasjon som var kommet i besittelse av forbundets viktigste inntektskilde.

Elleve av de sytti byene som utgjorde forbundet, Lübeck, Rostock, Stralsund, Greifswald, Anklam, Stettin, Kolberg, Wismar, Hamburg, Bremen og Kiel, sluttet seg til den norsk-svenske krigserklæringen. Valdemar Atterdag mottok denne etter ankomsten fra Gotland, men det var sent i året for et hærtog eller sjøtog fra noen av partene. Magnus Eriksson var tvunget til å gå med på en pantsetting av Skåne med det viktige sildemarkedet der, og all toll i Skanör og Falsterbo skulle gå til hanseatene for å dekke krigskostnadene. Krigen dreide seg om kontroll over Skåne og Skånemarkedet.

Våren 1362 var en hanseatisk flåte på 27 kogger og 25 snekker samlet under befal av borgermesteren fra Lübeck, Johan Wittenborg. Med flåten styrte hanseatene opp i Øresund og fraktet et beleiringstren med beleiringsmaskiner og soldater ledet av grevene Henrik og Adolf av Holsten som hadde sluttet seg til alliansen. Wittenburg var uerfaren som admiral og lot seg overtale til å beleire den viktige byen Helsingborg uten å sikre seg mot et mulig dansk angrep. Borgherren Peder Nielssøn Due holdt stand i Helsingborg for flere uker inn i sommeren.

Den danske krigsflåten benyttet overraskelsesmomentet for et overfall på den hanseatiske flåten og under slaget ved Helsingborg vant de en seier etter harde kamper der tolv store kogger ble erobret. Wittenburg, som hadde innsett danskenes overlegenhet, sluttet raskt våpenhvile mot løfter om tilbaketrekning uten kamp. Hjelp fra norsk og svensk hold var ikke kommet, den norske kongen Håkon VI Magnusson hadde ført en felles norsk-svensk hær ned til Varberg i Halland, men stoppet der og dro tilbake for å hente forsterkninger. En norsk flåtestyrke uteble uten forklaring. Wittenburg var overlatt til seg selv.

Nederlaget kostet borgermesteren livet, de rasende innbyggerne i Lübeck fikk ham halshogd foran rådhuset som straff for de enorme kostnadene som hadde vokst uten stans under beleiringen og tapet av skipene under sjøslaget. Våpenhvilen som var innledet under kampene, fortsatte utover året til stor forbitrelse for kongene Magnus og Håkon VI som måtte aksepterte denne uten å ha kommet i strid. Mange stormenn var tatt til fange av danskene som deretter forhandlet om disses løslatelse mot enorme pengesummer.

I november 1363 ble forhandlingene om et forlik innledet mellom Valdemar Atterdag og hanseatene som sluttet med våpenstillstand fra 6. januar 1364. Hertug Branim av Stettin, som hadde ledet forhandlingene som representant for Danmark, satte fram en løsesum på 202 000 mark for krigsfangene. Denne løsesummen ble utbetalt av hanseatene som dessuten måtte overta de øvrige krigsutgiftene på 166 000 mark.

I mellomtiden måtte Magnus Eriksson forlike seg med danskene, og trolovelsen mellom hans sønn Håkon VI Magnusson og danskekongens datter ble gjenopptatt. Denne ble beseglet med ekteskap den 9. april 1363 mellom kongen av Norge og Margrete Valdemarsdatter. Med ekteskapet hadde svenskekongen gitt avkall på Skåne, sørlige Halland og Blekinge, og satt sluttstrek for den dansk-svenske striden om de østdanske landsdelene.

I 1365 var krigen formelt avsluttet. I Sverige gikk det svenske aristokratiet, som gradvis hadde blitt mer ustyrlig enn tidligere, ut i opprør mot Magnus Eriksson og beskyldte ham for tapet av Skåne og mye annet. De fant en motkonge som tronpretendent: Albrekt av Mecklenburg, den yngre sønnen av hertug Albrekt den store av Mecklenburg i 1363. Hansaen sluttet seg til opprøret i Sverige. En ny krig mellom Danmark og Hansaforbundet var uunngåelig etter danskene hadde grepet inn til støtte for Magnus og Håkon VI i 1366.

Kilder

• Lars Bugge Kort og godt om danske krige 2000 ISBN 87-11-12860-7
• Ulf Sundberg Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0
• Danmarkshistoriens Årstall, Aschehoug Forlag 2002 ISBN 87-11-11597-1