De fire taler mot Catilina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
byste av Cicero ca. 60 år gammel

De fire taler mot Catilina eller De catilinske taler (In Catilinam), var fire berømte taler som ble gitt i år 63 f.Kr. av Marcus Tullius Cicero, konsul av Roma, som redegjorde for det romerske senatet om en sammensvergelse ved Lucius Sergius Catilina og hans venner med den hensikt å kuppe den romerske republikken. Kupplanene er også kjent som den catilinske sammensvergelse.

Sammensvergelsen[rediger | rediger kilde]

Catilina var av gammel patrisierslekt og tilhørte således Romas adel. Likevel tilhørte han populistene i romersk politikk og gikk inn for jordreformer og andre tiltak til nytte for Romas lavere klasser. Han stilte som kandidat for konsul for andre gang etter å tapt den første gangen, og forsøkte deretter å sikre seieren ved åpenbare og omfattende bestikkelser. Cicero i selvrettferdig indignasjon utstedte en lov som forbød renkesmeder av denne typen.[1] Det var opplagt for alle at loven var rettet spesielt mot Catilina, og denne i sin tur konspirerte med noen av sine sammensvorne for å få myrdet Cicero og nøkkelmenn i senatet på valgdagen mens en hær var samlet i Etruria klar til å marsjere mot Roma. Cicero oppdaget planen og utsatte valget for å gi senatet tid til å diskutere forsøket på statskupp.

Dagen etter at valget var ment å bli holdt adresserte Cicero senatet om denne saken med Catilina tilstede i salen. Sistnevntes reaksjon var endefram og voldelig og i svar til Catilinas oppførsel utstedet senatet en senatus consultum ultimum, en form for erklæring om krigsrett som ble påkalt når senatet og den romerske republikk var i umiddelbar fare fra forræderi eller oppvigleri. Ordinære lover ble tilsidesatt og Cicero, som konsul, ble gitt absolutt maktmyndighet.

Da valget endelig var holdt var resultatet at Catilina hadde tapt igjen. Forutanende om de dårlige nyhetene hadde konspiratørene allerede samlet en hær som hovedsakelig besto av Sullas veteransoldater. Kjernen blant de sammensvorne fikk også støtte fra noen senatorer som hadde brukt sine midler, etter sigende, på utsvevelser og andre laster. Planen var å innlede et opprør over hele den italienske halvøya, sette Roma i brann og få myrdet så mange av senatorene som mulig.

Med en handlekraftig manøver hadde Cicero fått vite nøyaktig hva som var i emning. Den 8. november kalte Cicero et senatsmøte i Jupitertempelet på Kapitol som kun ble brukt for denne hensikt når stor fare truet. Catilina hadde den frekkhet eller overmot til også å delta. Det var da hvor Cicero avleverte en tale direkte til Catilina med de berømte ordene:

Oratio in Catilinam Prima in Senatu Habita[rediger | rediger kilde]

Cicero fordømmer Catilina, maleri av Cesare Maccari.

Som politisk tale var dette relativt kort – bortimot 317 linjer på latin, og rett på sak. Åpningssetningen er fortsatt husket og brukt selv etter 2000 år:

«Quo usque tandem abutere, Catilina, patientia nostra? Quam diu etiam furor iste tuus nos eludet? quem ad finem sese effrenata jactabit audacia?»
Hvor lenge, Catilina, skal du egentlig misbruke vår tålmodighet? Hvor lenge skal dette ditt vanvidd ennå få drive sitt spill med oss?

Og fortsatte:

Hvor lenge akter du å gå i din tøylesløse frekkhet? Gjør det nattlige vakthold i Palatinen slett ikke noe inntrykk på deg, ikke vaktene i byen, ikke folkenes frykt, ikke oppslutningen mot deg av alle sanne patrioter, ikke denne vel beskyttende møteplass for senatet, ikke alle disse blikk og minner? Forstår du ikke at dine forbryterske planer er åpenbare? Ser du ikke at sammensvergelsen er lamslåtte av at alle disse kjenner til den? Tror du at en eneste av oss er uvitende om hva du foretok deg i natt og i går natt, hvor du var, hvem du hadde med deg, og hvilke beslutninger du fattet? Hvilke tider! Hvilke seder! (O tempora, o mores!)...

Catilina var tilstede da talen ble gitt. Da han kom til Jupitertempelet og fant sitt sete flyttet de andre senatorene seg unna og lot ham sitte alene på benken. Etter Ciceros tale forsøkte Catilina å gi sitt svar, men de andre avbrøt ham, ropte at han var en forræder til han løp ut av tempelet mens han skrek ut trusler mot senatet. Senere forlot han Roma og dro til militærleieren til Manlius som hadde ansvaret for opprørene. Den neste morgenen samlet Cicero folket og talte til dem:

Oratio in Catilinam Secunda in Senatu Habita ad Populum[rediger | rediger kilde]

Her informerte Cicero Romas borgere at Catilina hadde forlatt byen, ikke i landflyktighet (slik ryktene fortalte), men for å slå seg sammen med sin illegale hær. Han beskrev sammensvorne som rike menn som var i gjeld, men grådige etter makt og rikdom. Sullas veraner som ruinerte menn som håpet på en forandring, kriminelle, ryggesløse, og andre menn av Catilinas type. Han forsikret Romas befolkning at de hadde ingenting å frykte for han, konsulen, og gudene ville beskytte staten.

I mellomtiden hadde Catilina kommet fram til opprørsstyrkene. Da senatet ble informert om dette erklærte de Catilina og Manlius for fiender av staten. Marcus Antonius med tropper lojale til Roma forfulgte Catilina mens Cicero ble igjen for å vokte byen. I løpet av det slaget som fant sted mellom 2. og 3. tale innså Catilina at han ville tape og kastet seg i midten av de romerske soldatene og ble drept. Etterhvert fikk Cicero tak i dokumenter og tilståelser fra mange av konspiratørene og hele saken ble presentert for folket i hans:

Oratio in Catilinam Tertia ad Populum[rediger | rediger kilde]

I denne talen erklærte Cicero at byen skulle glede seg over den var blitt frelst fra et blodig opprør. Han viste fram bevis om at alle av Catilinas medsammensvorne hadde tilstått sine forbrytelser. Han krevde ingenting for seg selv, kun byens takknemlighet, og vissheten om at denne seieren var mer vanskelig enn en i et fremmed land ettersom fienden var romere som dem selv.

Oratio in Catilinam Quarta in senatu habita[rediger | rediger kilde]

I Ciceros fjerde og siste tale la han grunnlaget for andre talere (hovedsakelig Cato den yngre) for å argumentere for henrettelse av konspiratørene. Som det romerske senatets konsul var det ikke tillatt for Cicero å formelt ha en mening om spørsmålet, men han omgikk spørsmålet ved finurlig retorikk. Selv om svært lite er kjent om den egentlige debatt, bortsett fra Ciceros argument, som sannsynligvis har blitt redigert senere, var senatet sannsynligvis imot dødsdom av flere grunner: en grunn var at det var adelen som var anklaget. Eksempelvis hadde Julius Cæsar argumentert at eksil og tap av rettigheter skulle være straff nok for Catilina og hans medsammensvorne, men etter kombinerte anstrengelser fra Cicero og Cato skiftet stemmegivningen i deres favør.

Mens de fleste historikere er enige i hans handlinger og spesielt i de siste talene framfor senatet, redningen av republikken, har de også reflektert over hans egen opphøyelse, og til en viss grad misunnelse, sannsynligvis grunnet i det faktum at han ble betraktet som en homo novus, en romersk borger uten adelig byrd.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dio Cassius XXXVII.29.1
  2. ^ Robert W. Cape jr.: The rhetoric of politics in Cicero's fourth Catilinarian, American Journal of Philology, 1995

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]