Dannelsesborgerskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dannelsesborgerskap (tysk: Bildungsbürgertum) er betegnelsen på et nytt samfunnsskikt oppstått på midten av 1700-tallet, opprinnelig i Tyskland, som har utmerket seg gjennom humanistisk dannelse, litteratur, vitenskap og engasjement i staten. Akademiske og frie yrker er sterkt representert i dannelsesborgerskapet: Professorer, prester, leger, advokater, dommere, kjøpmenn, musikere, kunstnere, ingeniører, lektorer, høyere embedsmenn. Alle disse yrkesgruppene hadde et felles kjennetegn: Personene hadde oppnådd sine posisjoner som følge av sin egen innsats, de var ikke født til den.

Det var den senabsoluttistiske forvaltningsstaten som trengte et stort antall velutdannede embeds- og tjenestemenn for å gjennomføre reformer. Disse kunne ikke det gamle systemet frembringe. De kulturelle ideene fra den såkalte Weimarer Klassik, særlig Goethe og Schiller, hadde stor innflytelse på fremveksten av dannelsesborgerskapet. For å unngå en voldelig revolusjon, som i Frankrike, måtte borgerklassen få adgang til kulturell dannelse som gav dem adgang til politiske posisjoner. Som følge av dette ble det opprettet mange utdannelsesinstitusjoner, de var betydelig mer tallrike i Tyskland enn i andre land. Universitetene opprettet i Tyskland, bl.a. Humboldt-universitetet, ble forbilde for moderne universiteter også i andre land. Den nye klassen som oppstod definerte seg ikke politisk eller økonomisk, men kulturelt.

Dannelsesborgerskapet på 1800-tallet hadde ifølge Klaus Vondung følgende karakteristika:

  • akademisk utdannelse
  • gruppeopptreden; dannelsesborgerskapet avgrenset seg fra andre sosiale skikt, av noen sett som reetablering av nyaristokratisk tenkning (særlig når det gjaldt stand og avstamning)
  • høy selvrekruttering
  • samfunnsprestisje viktigere enn materiell rikdom
  • overveiende protestantisk
  • regnes som «kulturell elite»
  • dominerer enkelte yrker

I Tyskland utviklet dannelsesborgerskapet seg først, først med industrialiseringen fra ca. 1850 vant handelsborgerskapet innflytelse. I Frankrike og Storbritannia utviklet derimot handelsborgerskapet seg først, og kunne i kraft av sin økonomiske makt gjøre krav på politisk makt. I Tyskland begynte dannelsesborgerskapet først i første halvdel av 1800-tallet å være politisk aktivt. Det spilte en avgjørende rolle for revolusjonen i 1848, som likevel mislyktes.

Kjente eksempler på dannelsesborgere i det 20. århundre er forfatteren Thomas Mann eller familien Weizsäcker.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Werner Conze, Jürgen Kocka (red.): Bildungsbürgertum im 19. Jahrhundert. Klett-Cotta, Stuttgart 1985 ff.
    • 1. Bildungssystem und Professionalisierung in internationalen Vergleichen. 1985, ISBN 3-608-91254-1.
    • 3. Lebensführung und ständische Vergesellschaftung. 1992, ISBN 3-608-91558-3.
  • Lothar Gall: Bürgertum, liberale Bewegung und Nation. Ausgewählte Aufsätze. Orbis-Verlag, München 2000, ISBN 3-572-01175-2.
  • Michael Hartmann: Der Mythos von den Leistungseliten. Spitzenkarrieren und soziale Herkunft in Wirtschaft, Politik, Justiz und Wissenschaft. Campus Verlag, Frankfurt/M. 2002, ISBN 3-593-37151-0.
  • Malte Herwig: Eliten in einer egalitären Welt. wjs-Verlag, Berlin 2005, ISBN 3-937989-11-0. (Website zum Buch)
  • Oskar Köhler: Bürger, Bürgertum. I: Staatslexikon. Herder, Freiburg/B.
  • Mario R. Lepsius (red.): Das Bildungsbürgertum als ständische Vergesellschaftung. In: Ders.: Lebensführung und ständische Vergesellschaftung. Klett-Cotta, Stuttgart 1992, ISBN 3-608-91558-3.
  • Pia Schmid: Deutsches Bildungsbürgertum. Bürgerliche Bildung zwischen 1750 und 1830. Dissertation, Universität Frankfurt/M. 1984.
  • Klaus Vondung (red.): Das wilhelminische Bildungsbürgertum. Zur Sozialgeschichte seiner Ideen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1976, ISBN 3-525-33393-5.