Daniel François Malan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Daniel François Malan

Daniel François Malan (født 22. mai 1874, død 7. februar 1959) var statsminister i Unionen Sør-Afrika. Han blir sett på som beskytteren for afrikandisk nasjonalisme og hans regjering startet å innføre apartheid–politikken.

Malan («MA–lun») var født i Riebeek West i Kapprovinsen. Han fikk bachelorgrad i matematikk og naturvitenskap fra Victoria College i Stellenbosch, hvor han etterpå startet på sin teologiutdannelse for å bli predikant i den nederlandske reformerte kirke. Sammen med studiene sine i teologi, skaffet han seg en mastergrad i filosofi. Malan forlot Sør–Afrika i 1900 for å studere mot en doktorgrad i teologi ved Universitetet i Utrecht som han fikk i 1905. Etter at han returnerte til Sør–Afrika, ble han ordinert som prest og arbeidet i seks måneder som assisterende prest i Heidelberg i Transvaal.

Han var en ivrig forkjemper for at afrikaans skulle bli akseptert. Han var grunnleggende medlem av Afrikaanse Taalvereeniging som ble etablert i 1906. Han var stasjonært i Montagu fra 1906 til 1912 og deretter i Graaf–Reinett frem til 1915. Han dro også på en reise på vegne av den Nederlandske reformerte kirke og besøkte afrikandere i Belgisk Kongo og Sør-Rhodesia.

Unionen Sør–Afrika ble opprettet den 31. mai 1910, åtte år etter at andre boerkrig sluttet, med Louis Botha som den første statsminister. James Barry Munnik Hertzog brøt i 1912 sine bånd med Botha og dannet Nasjonalistpartiet i 1914. På denne tiden hadde alle partier aviser tilknyttet partiet som fungerte som deres talerør. Men nasjonalistiske afrikandere i Kapp hadde ikke noe slikt talerør og bestemte seg derfor i 1915 for å grunnlegge De Burger, senere kjent som Die Burger. De overtalte Malan til å bli redaktør i den nye avisen, og siden han var bekymret for afrikandernes politiske posisjon i etterspillet av opprøret i 1914, Maritzopprøret, aksepterte han stillingen og frasa seg dermed sin stilling som prest i kirken. En Kapp–gren av Hertzogs Nasjonalistparti ble grunnlagt i 1915 og Malan ble valgt som dets provinsielle leder. Malan ble valgt til parlamentet i 1918.

Nasjonalistpartiet kom til makten under lederskapet til Hertzog i 1924, og Malan ble innenriksminister, utdanningsminister og helseminister, noe han var frem til 1933. Malan var fremtredende i kampanjen i 1925 for å erstatte nederlandsk med afrikaans i konstitusjonen samt å gi Sør–Afrika et eget nasjonalt flagg.

United Party ble i 1934 dannet ut av fusjonen mellom Hertzogs Nasjonalistparti og det rivaliserende South African Party til Jan Smuts. Malan motsatte seg fusjonen sterkt. Han og 19 andre medlemmer av parlamentet hoppet av og dannet det Rensede nasjonalistparty som han ledet de nesten 14 årene i opposisjon. Malan motsatte seg også sørafrikansk deltagelse i andre verdenskrig som allerede var upopulær blant afrikanderbefolkningen og førte til en splittelse i regjeringspartiet. Dette økte dramatisk hans oppslutning, og han beseiret Smuts og United Party i valget i 1948.

Etter at han kom til makten og ledet landet i seks og et halvt år, var et solid grunnlag for apartheid lagt. Systemet ble først offisielt avskaffet i 1994. Malan trakk seg tilbake i 1954 i en alder av 80 år. Han hadde utpekt N.C. Havenga og E. Donges som hans etterfølgere, men de ble beseiret og Malan ble derfor etterfulgt av Johannes Gerhardus Strijdom.

Han døde i 1959 i Mörewag, hans hjem i Stellenbosch. Hans bok, Afrikaner Volkseenheid en my ervaringe op die pad daarheen («afrikandisk nasjonalisme og mine erfaringer på veien til den») ble gitt ut samme år av Nasionale Boekhandel. En samling av hans skrifter og dokumenter tas vare på i D.F. Malan Gedenksentrum, et museum som utgjør en del av Universitetet i Stellenbosch.