Dai Zhen
Dai Zhen (tradisjonell kinesisk: 戴震, pinyin: Dài Zhèn, Wade-Giles: Tai Chen, født 1724 i Xiuning i Anhui i Kina, død 1777) var en fremragende vitenskapsmann under Qing-dynastiet. Han bidro innenfor områdene matematikk, geografi, fonologi og filosofi. Han regnes av noen som Qing-tidens fremste konfucianske filosof. Han var en fremragende kjenner av Liji, en av de konfucianske klassikere.
Dai Zhens filosofiske bidrag støttet opp om skoleretningene for Han-lærdom og evidentiell lærdom, som kritiserte den neokonfucianske Song-lærdomskolen. Selv kan han på en måte sies å stå realisme-retningen innen nykonfucianismen nærmest. For det var især to kritikker Dai Zhen rettet mot den idealistiske retning innen neokonfucianismen. Han mente at dens fokus på introvert selvgranskning var gal, ettersom sannheten var å finne ved granskningen av den ytre verden. Dessuten mente han at de menneskelige lyster var en god og nødvendig del av av den menneskelige erfaring, og at det å utestenge de menneskelige lyster fra filosofiens sfære hadde den dårlige følge at det dermed ble vanskeligere å forstå og kontrollere sine følelser, og dessuten umulig å utvikle empati for andre mennesker.
Referanser [rediger]
- Elman, Benjamin A. From Philosophy to Philology: Intellectual and Social Aspects of Change in Late Imperial China. Cambridge, MA: Council on East Asian Studies, 1984.
- Internet Encyclopedia of Philosophy: Dai Zhen
- Encylopedia of Religion: Dai Zhen
