DR V 200
| DR Baureihe V 200 DR Baureihe 120 DBAG Baureihe 220 | |||
|---|---|---|---|
 DR 220 355 i Eisenbahnmuseum Hermeskeil, 1992 | |||
| Informasjon | |||
| Materielltype | Dieselelektrisk linjelokomotiv | ||
| Akselrekkefølge | Co'Co' | ||
| Sporvidde | 1435 mm | ||
| Produsent | Lokomotivfabrik Luhansk | ||
| Byggeår | 1966–1975 | ||
| Antall bygget | 378 | ||
| Tjenesteår | 1966–1995 | ||
| Nummerering | V 200 001–314 120 001–378 | ||
| Tekniske spesifikasjoner | |||
| Lengde (o.b.) | 17 550 mm | ||
| Høyde | 4493 mm | ||
| Egenvekt | 115,1 tonn | ||
| Hjuldiameter | 1050 mm | ||
| Hovedmotor | 14 D 40 | ||
| Topphastighet | 100 km/t | ||
| Ytelse | Dieselmotor: 2000 hk Dieselmotor: 1.471 kW Elektrisk: 1.271 kW | ||
DR V 200 ved Deutsche Reichsbahn var en serie dieselelektriske lokomotiver. Det er en variant av det sovjetiske M62 bygget for DDR. Ved innføringen av EDB-numre ved Deutsche Reichsbahn ble typebetegnelsen endret til "120". De gjenværende eksemplarene fikk i 1992 typebetegnelse "220" i forbindelse med gjenforeningen av Tyskland.
Historie[rediger | rediger kilde]
På 1960-tallet skjøt omstillingen ved Deutsche Reichsbahn fra damp til diesel fart. Derfor ble det bygget lokomotiver, ikke bare i Babelsberg og Hennigsdorf, men det ble også importert fra Luhansk i Sovjetunionen, i det nåværende Ukraina. Dette var påkrevd på grunn av spesialseringsavtaler innenfor COMECON (Council for Mutual Economic Aid), som forbød DDR å bygge kraftige diesellokomotiver. Den første av disse importerte seriene var godstogloket V200, med 1.470 kW (2000 hk). Tilsammen mottok Deutsche Reichsbahn 378 av disse lokomotivene, i tidsrommet 1966 til 1975.
Teknikk[rediger | rediger kilde]
Loket er bygget på en svært kraftig ramme av doble T-bjelker med topp- og bunnplate, og to treakslede boggier med blad- og spiralfjærer.
Hovedmotoren er en V-stilt totakts dieselmotor, 14D40, med to turboladere og roots-kompressor. Mekanisk maksimalytelse ligger på 1470 kW ved 750 rpm. Hovedmotoren driver en fremmedmagnetisert likestrømsgenerator, med elektrisk ytelse på 1271. Trekkraftreguleringen skjer ved å regulere fluksen i magnetiseringsmaskinen, som leverer magnetiseringsstrøm til hovedgeneratoren. Banemotorene er likestrøm seriemotorer. Loket har to-trinns shunt-motstander, som kan kobles inn parallelt med magnetiseringsviklingene ved høye hastigheter. Den samme konstruksjon ble benyttet i DRs serie 130.
Kjøleviftene for hovedgeneratoren og banemotorene drives mekanisk via akseloverføring. Kjølevifta for hovedmotoren drives av motoren via en hydraulisk kobling.
En rootskompressor sørger for forbrenningsluft til hovedmotoren ved start, med et ladetrykk på 0,2 bar. I en totaktsmotor blåses forbrenningslufta inn i sylinderen når stempelet er nedre dødpunkt, og driver samtidig eksosen ut gjennom en eksosventil øverst i sylinderen. Etter start stiger turtallet på turboladerne og øker ladetrykket til rundt 1,2 bar.
Dieselmotoren har et tomgangsturtall på 400 rpm, og når maksimalturtallet allerede ved 750 rpm. Sylindrene står i V-anordning. Dieseltanken rommer 3900 liter.
Lokomotivene var utstyrt med dødmannsbryter fra starten, men ikke «Indusi», en variant av automatisk togstopp.
De første 177 lokomotivene ble levert uten lydpotte, og gikk derfor under betegnelsen «Taigatrommel» (taigatromme) eller «Stalins letzte Rache» (Stalins siste hevn). Disse lokene fikk senere lydpotte fra damplokverkstedet i Raw Meiningen.
Tjeneste[rediger | rediger kilde]
Lokomotivene var tiltenkt godstogtjeneste, og var derfor ikke utstyrt med togvarme. De ble også kun sporadisk brukt i persontrafikk i sommermånedene. For å få høy trekkraft var maksimalhastigheten 100 km/t.
Fordi alle Deutsche Bahns serie 220 var utrangert ved gjenforeningen av Tyskland, endret Deutsche Reichsbahn i 1992 nummereringen på alle de over 200 gjenværende lokene til serie 220. Denne nummereringen ble beholdt fram til de ble tatt ut av bruk i 1995, også etter sammenslåingen av DR og DB til Deutsche Bahn AG.
Deutsche Bahn AG har fortsatt sju eksemplarer for museumsformål. Fra den siste serien er 120 366-0 bevart ved Traditionsbetriebswerk Staßfurt, men ikke i kjørbar stand. Eksemplar 120 269 er bevart ved Eisenbahnmuseum Chemnitz-Hilbersdorf. Verkehrsmuseum Dresden har sitt 120 338 på lager i Bahnbetriebswerk Dresden-Altstadt, i nærheten av Eisenbahnmuseum Dresden. Bahnbetriebswerk Arnstadt har med 120 274-6 også et eksemplar. 120 198 er bevart hos Eisenbahnfreunde Thüringen, og Mecklenburger Eisenbahnfreunde har 120 001 i tidligere Bahnbetriebsverk Schwerin.
Noen maskiner er solgt til Litauen og Nord-Korea, samt til tyske privatbaner. Også lok som fra fabrikken ble levert til andre land, som PKPs serie ST44 i Polen og ČDs 781 i Tsjekkia, har vært i drift ved tyske privatbaner.
I 2007 var det bare Leipziger Eisenbahngesellschaft som hadde serie V 200 i normal drift.
V 200 ved gruvebaner[rediger | rediger kilde]
M62 ble også levert til gruveselskaper i DDR. SDAG Wismut mottok i 1972-73 fem lok til sitt nett mellom Kayna, Raitzhain og Seelingstadt. Dette nettet tilhørte delvis Deutsche Reichsbahn, og lokene kom inn i rekken som V 200 501 til 505. Deretter ble det levert tre maskiner til Braunkohlenkombinat Geiseltal, for kulltransport i området Halle/Merseburg, som fikk nummer V 200 506 til 508.
I 1976-78 mottok Wismutbahn ytterligere 10 lok, som, uten hensyn til de tidligere leverte lokene til BKK Geiseltal, fikk nummer V 200 506 til 515. I 1993 ble jernbanedriften ved BKK Geiseltal innstilt. V 200 506 og 508, som tidligere var overtatt av Deutsche Reichsbahn ble solgt til Wismutbahn. I 1998 ble V 200 tatt ut av drift ved Wismutbahn.
De V 200 ved Wismutbahn og BKK Geiseltal ble regnet som lok ved gruvebaner, og ble ikke berørt av omnummereringen ved Deutsche Reichsbahn.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) DR Class 120 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
