Buddhismens tre tidsaldre
Buddhismens tre tidsaldre eller Dharmas tre tidsaldre (forenklet kinesisk: 三时; tradisjonell kinesisk: 三時; pinyin: Sān Shí) er et teknisk begrep innenfor forskjellige retninger av mahāyāna-buddhismen i Kina, Korea og Japan. Begrepet brukes om en inndeling av tre tidsperioder som har fulgt etter Buddhas antatte bortgang.
Lovens første dager (kinesisk: 正法, pinyin: japansk: Zhèng Fǎ) forklares som de første tusen år eller 500 år etter Buddhas bortgang, avhengig av buddhistisk retning. I denne perioden skal Buddhas disipler ha vært i stand til å forkynne og leve etter Buddhas sanne lære.
Lovens midterste dager eller tidsalderen om den tlsynelatende læren (kinesisk: 像法; pinyin Xiàng Fǎ; japansk: zōhō) forklares som de neste tusen år (eller 500 år) etter Buddhas bortgang. I denne perioden ble det forkynt noe som bare lignet på Buddhas lære.
Lovens siste dager (kinesisk: 末法; pinyin: Mò Fǎ; mòfǎ; japansk: mappō) er de siste 10,000 år etter Buddhas bortgang. I denne perioden vil de etablerte skolene ha degenerert så mye at de ikke vil kunne føre til forløsning.
Denne inndelingen er primært nevnt i Lotussutraen og de skoler som bygger på denne – Tiantai, Tendai-shū og Nichirenbuddhisme. Den brukes også av skoler som er sentrert omkring Avatamsakasutraen: huayan zong i Kina, hwaeom jong i Korea og kegon-shū i Japan, såvel som ulike retninger innenfor det rene land.