Brettseiling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Brettseileren Robby Naish under World Cup, Sylt, Tyskland.

Brettseiling er en vannsport og -aktivitet som kombinerer elementer fra surfing og seiling. For å drive brettseiling trenger man et seilbrett og en rigg (bestående av seil, mast og bom).

Om sporten[rediger | rediger kilde]

Seilbrett og brettseiling skiller seg fra tradisjonell seiling på flere punkter. Seilbrett har mer til felles med rullebrett (skating), snøbrett (snowboard) og bølgesurfing enn vanlig seilbåt. Norge med sin lange kyst har svært gode forhold for brettseiling. Vestlandet med sitt milde klima og mange lavtrykk er selve kjerneområdet for aktiviteten i Norge. Med dagens drakter og utstyr kan sporten drives som en helårsaktivitet. Spesielt i området fra Lista, via Jæren til Karmøy er vinteren høysesong med de beste forholdene med tanke på vind og bølger. Typisk er de erfarne å finne på vannet i denne perioden.

Med moderne utstyr kan en lett komme opp i hastigheter over 20 og 30 knop. Hastighetsrekorden er på 52,05 knop og ble satt av Antoine Albeau i november 2012. Normalt regnes 8 m/s som nedre vindgrense for planende seiling. Planende seiling er dog mulig med moderne seil (over 10 m²) i vind fra 4 m/s se formula for slik utstyr. Mest benyttet er seil fra 4-8 m², men konkurranseseiling på bane foregår gjerne med seil fra 7,5 til 12m².

Konkurranseformer[rediger | rediger kilde]

Det konkurreres hovedsakelig i tre ulike kategorier innen brettseiling, samt noen kategorier som er mer uvanlig.

Bølgeseiling (wave)[rediger | rediger kilde]

Dette er den klassiske formen for konkurranse innen brettseiling. Her seiler to og to seilere mot hverandre mens dommere på land gir poeng for hopp og bølgeriding. Både stil og vanskelighetsgrad bedømmes. Konkurransene avvikles etter utslagsmetoden. De mest kjente strendene for bølgeseiling finnes på Hawaii. Men også Sør-Afrika og Australia regnes som klassiske bølgesteder, der bølgene har bygd seg opp over store havstrekk.

Freestyle[rediger | rediger kilde]

Da det er få plasser i verden som kan by på perfekte bølger, har det oppstått en konkurranseform som kalles freestyle. Konkurransen avvikles som en bølgekonkurranse, men på steder med flatt vann eller små bølger. Da dette er en relativt ny konkurranseform dukker det opp hvert år nye triks eller manøvre som utøverne stiller med i konkurranser.

Race[rediger | rediger kilde]

Denne kategorien har stått på programmet for konkurranser lenge, men med varierende innhold. Opprinnelig var det raceboard, senere slalåm, som ble etterfulgt av formula. I 2005 ble andre generasjonsslalåm relansert og lever idag side om side med formula. OL-kategoriene RS-X og tidligere ICMS-brett hører også inn under racekategorien.

Andre konkurranseformer[rediger | rediger kilde]

Utover de tre hovedkategoriene finnes for eksempel hastighetskonkurranser. Dette er ofte lukkede konkurranser med kun inviterte utøvere. Det konkurreres om å oppnå høyest, gjennomsnittlig hastighet over 500 meter. En annen, relativt ny konkurranseform er super-X, som er en blanding av slalåm og freestyle.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Utstyret som brukes til brettseiling er høyt spesialisert og produsentene benytter ofte kostbare materialer som karbon og epoxy for å spare vekt. Utstyret er ofte tilpasset de ulike konkurranseformene. I tillegg til utstyr som er spesiallaget for konkurranser, produseres det også mye utstyr til forbrukermarkedet. Dette kalles ofte for freerideutstyr. Rundt år 2000 endret konstruksjonen av brett og seil seg vesentlig. Eldre brett er generelt lengre og smalere enn moderne. Moderne seil er konstruert med et løsere akterlik som tillater seilet å slippe ut luft i toppen.

Brett[rediger | rediger kilde]

På oversiden har seilbrettet feste for masten og flere fotstroppet til å feste bena i. På undersiden av brettet er det en kassett til å stikke inn finnen i, kalt finnekassen. Større brett har også en nedsenkbar kjøl. Denne benyttes først og fremst av nybegynnere. Et moderne seilbrett vil ha en lenge fra 220 cm til 280 cm og en bredde fra 52 cm til 100 cm. Vekten av seilbrett vil variere fra 5 til 15 kg. Flyteevnen til et seilbrett, dvs oppdriften, måles i liter. Oppdriften vil ligge mellom 60 og 200 liter. En tommelfingerregel sier at et brett med volum lik personens kroppsvekt (pluss fem til ti liter) vil hatilstrekkelig oppdrift til å flyte med personen på. Brett som har mindre flyteevne en lasten det skal bære (kroppsvekt og vekt av rigg), vil være avhengig av fart for å holde seg flytende. Slike brett omtale som sinkere, i motsetning til floatere.

Seil[rediger | rediger kilde]

Seil til seilbrett ligner mye på seil til seilbåter men er sydd på en annen måte. Seilene er sydd sammen av flere paneler, formen til panelene gir seilet en profil som en flyvinge. Seil produseres hovedsakelig av monofilm. Et seil består i forkant av en mastelomme som masten trees inn i. Bakkanten på seilet kalles akterlik. Monofilmen er gjennomsiktig. Dette er praktisk, men det er ikke derfor en slik duk brukes. Monofilmen er svært strekkfast slik at seilet ikke endrer profil ("blåser ut") under belastning.

Mast[rediger | rediger kilde]

Master lages i 70% til 100% karbon. Dette gjør den lette og sterke men også sårbare for slag. Masten tres inn i mastelommen i seilet. Mastene lages i standardlengder med 30 cm mellom hver lengde. Typiske lengder vil være 370-400-430-460 eller 490 cm. Egenskapene til en mast avgjøres i hovedsak av mengde karbon. Mer karbon vil gjøre at seilet vil responder raskere til vindkast.

Bom[rediger | rediger kilde]

Seileren bruker bommen til å holde seilet. Bommen festes vertikalt på masten med en klemme eller binding. I den andre enden festes bommen til seilets akterlik.

Finne[rediger | rediger kilde]

Finnen festes under brettet i finnekassen. Finnen fungerer etter hydrodynamiske prinsipper (omtrent som en flyvinnge). oppgaven til finnen er å motvirke sidekreftene som seilet produserer. Til bølgeseiling og freestyle benyttes finner rund 25 cm lange. Amatørseilere vil benytte finner rundt 40 cm, mens til slalåm og formula vil konkurranseseilere benytte finner opp mot 70 cm.

Trapes[rediger | rediger kilde]

En trapes er det viktigste bindeleddet mellom seiler og rigg. Trapesen består av en sele med en krok på den ene siden. Trapesen festes rundt livet og sikres med benstropper. Kroken hukes i trapeslinen som er festet på bommen. Trapesen reduserer behovet for armkrefter radikalt. Videre vil trapesen overføre kroppsvekt fra bena til seileren og fremover til mastefestet. Dette hjelper seileren å balansere brettet i lengderetningen.

Mastefeste og masteforlenger[rediger | rediger kilde]

Mastefestet består av et gummiledd som forbinder riggen og brettet. En masteforlenger benyttes til å justere lengde på masten mellom de faste lengdene disse produseres i.

Bekledning[rediger | rediger kilde]

For seiling i Norge benyttes en våtdrakt, eller i noen tilfeller en tørrdakt. Bortsett fra om sommeren benyttes også hette, hansker og sko produsert i neoprene.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Sporten oppstod på Hawaii på slutten av 1960-tallet, men fikk en stor oppblomstring tidlig på 1980-tallet. Brettseiling eller windsurfing holdt på å dø ut på 1990-tallet. Rundt tusenårsskiftet skjedde det revolusjonærende ting innen design av seil og brett. Dette har ført til at sporten nå har en økende oppslutning.
Robby Naish er selve legenden innen brettseiling. Han har vært med å forme og utvikle sporten gjennom snart tre tiår og blir fortsatt regnet som en av verdens beste utøvere av sporten. Björn Dunkerbeck markerte seg sterkt gjennom hele 1990-tallet med plasseringer helt i toppen av de fleste konkurranser. En annen person som har vært med på prege sporten er norske Svein Rasmussen som flyttet til Thailand for å starte produksjon av seilbrett. Han har i stor grad vært med på å revolusjonære sporten med å lansere mer brukervennlig utstyr, noe som har ført til en økt interesse for sporten.

Organisering[rediger | rediger kilde]

I Norge foregår mye av brettseilingen på individuell basis. Likevel er mange brettseilere organisert i klubber. Mange klubber et tilknyttet Norsk brettseilerklubb (NBK) som er klasseorganisasjonen som organiserer konkurranser i Norge. De fleste større plassene i Norge har egne klubber, se liste under.
Mange lærer seg sporten gjennom nybegynnerkurs. Dette er en billig måte å prøve sporten uten å måtte investere i kostbart utstyr. De fleste klubber arrangerer slike kurs. Flere forhandlere holder også slike kurs.

Kjente brettseilere[rediger | rediger kilde]

  • Anders Føyen, verdensmester, europamester og norgesmester.
  • Jannicke Stålstrøm, den norske brettseileren som har hatt best resultater 20062008
  • Jan Wanggaard, verdensmester 1981.
  • Anders Løken, norges mestvinnende windsurfer og verdensmester 2007
  • Jorun Horgen Jorunn Horgen (født 6. desember 1966 i Hokksund) er en norsk tidligere brettseiler. Hun representerte Eikeren Brettseilerklubb. Horgen ble verdensmester i brettseiling seks ganger, i 1984 (Mistral), 1986, 1987, 1989, 1991 og 1992 (Board). Hun ble europamester fire ganger, i 1986, 1987, 1989 (alle i Board) samt i 1992 (Lechner A390). I tillegg har hun flere sølv- og bronsemedaljer fra både VM og EM, totalt 19 medaljer. Horgen var norsk flaggbærer under sommer-OL 1992 i Barcelona, der hun også deltok med 8. plass i brettseiling. Hun deltok også i 1996 i Atlanta med 5. plass.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Windsurfing – bilder, video eller lyd

Foreninger[rediger | rediger kilde]

Utøvere[rediger | rediger kilde]

Andre ressurser[rediger | rediger kilde]