Snøbrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snøbrett uten bindinger
I full fart mellom portene

Snøbrett (engelsk: snowboard) er et flatt brett som man kan kjøre, eller «surfe», på snøen med. En snøbrettkjører blir gjerne kalt en snowboarder.

Snøbrett har sin opprinnelse i de noe lengre og tyngre brettene som man brukte for å surfe på vannbølger. Det var bølgesurfere fra California som startet med snøbrett da de tok surfbrettene opp i fjellet om vinteren på slutten av 1960-tallet. Siden da har utviklingen gått fort, og i dag selges det over 500 000 snøbrett på verdensbasis hvert år.[trenger referanse]

Det første snøbrettet ble laget i for omkring 50 år siden, men Tom Sims laget det første snowboardet med bindinger.[trenger referanse]

Snowboard er et brett med bindinger og spesielle sko som hjelper til med å spenne fast føttene til brettet. Snowboard skiller seg ut fra ”monoskis” ved måten man står på brettet. På monoski står føttene til kjøreren vendt mot kjøreretningen, mens på et snowboard er føttene vendt tversgående. Snowboard blir brukt til å kjøre på snø med i alpinanlegg og i konkurranse i aktiviteten som kalles snowboarding. Grunnen til at snowboarding er en aktivitet og ikke en idrett per i dag, er at snowboarding ikke er blitt anerkjent nok, selv om det er en stor interesse for det og mange utøvere innenfor denne aktiviteten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Snowboard ble først tatt i bruk i Kackar-fjellene, nordøst for Tyrkia for hundre år siden.[trenger referanse] I Europa og USA ble den første gjenstanden som ble tatt i bruk som snowboard, innført av Sherman Poppen i 1968 og ble kalt for Snurfer. Snurfer var en kombinasjon av ordene snø og surfing. Snurferbrettet var veldig enkelt og hadde ingen bindinger.

Det hevdes[av hvem?] at i staten Utah ble de første snowboardene utviklet og produsert på tidlig 1970-tallet. Men noen[hvem?] hevder at det var Jake Burton Carpenter, som er grunnlegger av Burton Snowboards, og/eller Tom Sims, som er grunnlegger av Sims Snowboards, som oppfant snowboarding.

I 1981, reiste et team fra Winterstick til Frankrike etter en invitasjon fra Alain Gaimard, markedsdirektøren i Les Arcs. Etter å ha sett en film fra dette arrangementet, gjorde de franske ski- og surfeentusiastene Augustin Coppey, Oliver Lehaneur, Oliver Roland og Antoine Yarmola et vellykket forsøk under vinteren i 1982 i Frankrike å bruke modifiserte og hjemmelagde brett. Brettene hadde form som et skateboard lagd av tre utstyrt med en aluminiumsfinne, fot stropper og bånd. Ideen de brukte utviklet seg innen få år til sammentrykte trebrett utstyrt med polyetylensåler, stålkanter og endret oppbygningen til skistøvelen. Brettene ble mer egnet for de varierende forholdene man kunne møte på når man kjørte off-piste, men var også godt egnet for preparerte løyper.

I 1986 begynte snowboard å bli brukt i store franske skisentre. I 2008, ble det solgt snowboardutstyr for hele 487 millioner dollar.[trenger referanse]

Norsk snøbretthistorie[rediger | rediger kilde]

Snøbrett kom til Norge på slutten av 1970-tallet. Den såkalte «Snurferen» ble lansert i Norge i 1977/1978. I en subkultur av blant annet skatere og surfere ble det eksperimentert med snøsurfing på hjemmelagde brett i frikjøringsområder rundt om i landet. Snøbrettkjøring i Norge startet hovedsakelig i Molde og Oslo. Mest sannsynlig var det aktiviteter andre steder i tillegg, men omfanget var størst på disse to stedene.

Inspirert av blant annet plastbrettet «Skiboard» ble det bygget brett med blant annet vannskibindinger slik at det ble mulig å ha en viss kontroll. I Molde var det Tor Bækkelund, tidligere president i NSBF, som sto for produksjonen av epoxy-brettene. Fra 1982 laget de 35 «Great White»-snøbrett i Molde. I Oslo var det Anders Wittusens snøbrett «Mad Rabbit» og «Utopia» som dominerte. Wittusen var del av skateboardmiljøet og produserte rundt 200 brett i en varmepresse i sin egen stue. Disse brettene hadde swallowtail, og hadde blant annet avknekte hylleknekter som finner for styring. Etter hvert også plastplater utskåret etter samme prinsipp som moderne freestylebindinger med tå og ankel-bøyle og helkappe.

Anders Wittusen la også stor vekt på design av sine snowboard og skateboard. Både Wittusen og Bækkelund forsøkte å få i gang samarbeid med norske skiprodusenter, men uten hell. Frem til midten av 1980-tallet var snøbrett forbudt i alpinanlegg i Norge. Etter hvert skjønte anleggene at det var penger å tjene på snøbrett og de fleste anlegg har i dag egne områder tilrettelagt for snøbrett.

Brettyper[rediger | rediger kilde]

Størrelsen og fasongen på brettet varierer etter personer, nivå, snøforhold, og kjørestil. Kortere brett er typiske barnebrett, men noen varianter av korte brett er spesifikk designet for spesielle formål, som å utføre snowboard triks.

Bunnen av et snowboard er bygd opp av ulike lag av plast, som er omgitt av en tynn stålstripe. Snøbrettene er kategorisert i ulike stiler, avhengig av kjørestilen:


Freestyle: den vanligste brettypen og er noe kortere med twin-tip fasong. Brettet har høy bøyelighet. Sidene på brettet går innover for å gi brettet raskere svingeegenskaper. Denne brettypen blir brukt i pipe og i park på ulike hopp og terreng elementer som bokser, rails, og urbane elementer.


Park/Jib (rails): brettet er fleksibelt og er kort til medium i lengde. Det har twin-tip fasong, og bindingene er vent utover for å kunne skifte kjøreside og rotere lettere.


Freeride: Lenger brett med twin-tip fasong. Brettypen er stiv i bevegelighet og blir brukt både til back-countrykjøring til parkkjøring i ulike typer snø som pudder og hardpakket.


All-Mountain: Også en mye brukt brettype og er en blanding av freeride og freestyle brett. Vanligvis twin-tip formet.


Racing/Alpine: Brettet er langt, smalt, stivt, og rett i fasongen. Det blir brukt til slalåm og storslalåm, og er designet for preparerte løyper. Snowboardskoen er av hardplast akkurat som en alpinsko, men en mykere sko blir også brukt.


Snøbrettene har en hard trekjerne som er lagt i mellom flere lag av glassfiber. Noen snøbrett bruker andre materialer, som karbonfiber, kevlar eller aluminium, og de kan ha innebygde støtdempere. Fronten eller nesen av brettet er bøyd oppover for å kunne gli over ujevn snø. Bakenden eller halen til brettet er også bøyd oppover slik at man kan kjøre «switch». Bunnen eller basen av brettet er laget av polyetylenplast. Bunnen kan bli laget på to forskjellige måter, sprøytestøpt eller oppvarmet og sammenpresset.

Den oppvarmede og sammenpressede bunnen er mykere enn sprøytestøpingen og gjør det lettere for den å ta opp voks. Stålkantene gjør det mulig for snøbrettet å ta tak i eller grave seg inn i hard snø eller is, samtidig som den beskytter brettets innvendige struktur. Toppen av brettet består av et lag med akryl med grafikkdesign, det samme kan basen også ha for å fremheve produsenten av brettet.

Snowboardstiler[rediger | rediger kilde]

De vanligste stilene innenfor snowboarding er free-ride, freestyle, free-carve/race. Disse stilene blir brukt til både fritids- og profesjonell snowboarding. Hver stil er unik, men det er noe overlapping mellom dem.


Jibbing: er en kjørestil som går ut på å kjøre på alle andre overflater enn snø. De vanligste overflatene som blir brukt er metallrails, bokser, benker, murkanter, vegger, steiner og trestokker. Jibbing forekommer i snowboardparker, men kan også forekomme i urbane omgivelser, da kalles det ofte «urban jib».

Free-riding: er en veldig vanlig og lett tilgjengelig snowboardstil. Denne stilen består av å kjøre i alt terreng, men mest i preparerte løyper. Free-riding tar også for seg triks og jibbetriks fra freestyle, og store svinger fra alpine snowboarding. Free-riding er mer kjent under navnet «all-mountain snowboarding», og bidrar til mestring av de ulike stilene i ethvert terreng.

Freestylestilen: bruker elementer som rails, hopp, bokser (boxes), og mange andre objekter til å utføre triks på. Ordet «box» viser til et objekt med en glatt topp som kjøreren kan gli på med bunnen av brettet. Som de fleste andre jibbeobjekter, kommer boksene i ulike fasonger, størrelser og vanskelighetsgrad. Hensikten med freestyle er å bruke de ulike elementene til å utføre triks i luften og ulike jibbetriks. Ordet «jib» kommer av at utøveren glir eller presser på objekter som ikke er laget av snø. Den mest brukte bindingsplasseringen for freestyle er kalt for «duck foot». Foten som er lengst fremme på brettet (venstre fot om man kjører regular eller høyre fot for goofy) skal ha positivvinkling, mens den bakre foten skal ha negativvinkling, fordelt på +12°/-9°. Andre elementer som blir brukt utenom dem som er nevnt er halfpipe og quarterpipes.

Free-carve: er lik slalåm på ski og er kalt for alpine snowboarding eller «euro-carve». Free-carve foregår på hardpakket snø eller i preparerte løyper.

Konkurranser[rediger | rediger kilde]

Slopestyle: Utøverne i denne konkurransen utfører triks mens de kjører nedover en løype som består av ulike elementer som hopp og rails. Railsene kan være alt i fra benker til rekkverk osv. I en slopestyle konkurranse skal utøveren velge en rute igjennom løypen og bruke de ulike elementene, ulike ruter har ulik vanskelighetsgrad. For å vinne en slopestyle må man velge en rute som gir flyt i triksene man utfører på de ulike elementene. En viktig faktor i slopestyle er stil. Selv om man utfører et svært krevende og vanskelig triks, men mangler stil og flyt i det, kan en med et enklere triks vinne en slopestyle konkurranse. Hver utøver i en slopestyle konkurranse har 2-3 ”runs” på seg til å skaffe seg en høyest mulig poengsum. Slopestyleformen er en mye brukt konkurranse og svært populær blant utøverne. Slopestyle ble en OL-gren fra og med OL i 2014 i Sotsji i Russland[1].

Big Air:I Big Air konkurranser skal deltakerne utføre triks som i slopestyle. Forskjellen på dem er at Big Air bare består av et svært hopp som har 20-30 meters flate fra hoppkanten til enden av kulen. Av og til kan Big Air konkurransene ha noen railelementer etter hoppet. Dette er fordi dommerne i konkurransen vil se at utøverne viser allsidighet.

Halfpipe: Halfpipen er en svær konstruksjon av snø og som navnet sier er det en halvsirkel. Den er bygd i nedoverbakke og har vegger på 7-8 meter. Disse halfpipene blir kalt for monsterpipes på grunn av sin svære dimensjon og enorme vegger. I begynnelsen var veggene i en halfpipe på 3 meter. Men etter hvert som triksene krevde mer høyde og ble vanskeligere, har den steget fra 3 meter til 4,5 meter, og videre til dagens 7-8 meter. I en halfpipe konkurranse kjører deltakerne fra en side til den andre mens de utfører triks i luften over sidene av pipen.

Boarder-cross: Border-cross eller også kjent som ”Border X” går ut på at deltakere (mest vanlig 4, men også noen ganger 6) kjører nedover en løype som kan minne om en motorcrossløype. Løypen inneholder hopp og krappe svinger. Alle deltakerne kjører i samme løype samtidig, noe som fører til kollisjoner, noen av dem mer alvorlige enn andre. Kjørerne deltar i ulike ”heats” eller grupper, hvor første og andre plassen avanserer til neste runde. Vinneren av Border-cross er den som kommer først i mål i finalen.

Big Mountain/Free-ride: Big Mountain er en ekstremvariant av snowboarding. Konkurransen sitt startområde er på en fjelltopp, hvor målet med konkurransen er å ta seg ned til målområdet. For å oppnå en høy poengsum i konkurransen må man velge en rute som gir flyt nedover, samtidig som stil og vanskelighetsgrad på løypen er viktige faktorer. Free-ride konkurransene blir holdt ved fjell som har tilgang på mye puddersnø. På verdensbasis blir free-ride konkurransen bare mer og mer populært, samtidig som det finnes en rekke konkurranser både i Europa, Nord-Amerika og på New Zealand.

Rail Jam: Rail Jam er en jibbekonkurranse, og har mange fellestrekk med slopestyle. Rail Jam foregår i en løype med kun railelementer, hvor kjøreren kan velge mellom 2-3 forskjellige rails som han/hun vil bruke. Konkurransen kan også bli arrangert i urbane områder. Poengsystemet er mye av det samme som i andre snowboardkonkurranser, men er noe forskjellig fordi utøverne kan kjøre så mange ganger de vil i løpet av en time. Prisene blir delt ut til deltakeren med mest poeng og for beste triks.

Racing: Alpint snowboarding består av storslalåm og slalåm. Begge disse konkurransene tester snowboarderens hurtighet og svingeegenskaper i skarpe svinger. Målet med konkurransen er å kjøre igjennom porter på samme måte som i slalåm på ski, bare med snowboard.'

Kjente norske snøbrettkjørere[rediger | rediger kilde]

Kjente snøbrettprodusenter[rediger | rediger kilde]

Lib tech

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]