Bohdan Stasjinskyj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bohdan Stasjinskyj
Født4. nov. 1931Rediger på Wikidata (92 år)
Borsjtsjovytsji
BeskjeftigelseSabotør, morder, efterretningsagent, spion Rediger på Wikidata
NasjonalitetSovjetunionen
UtmerkelserRøde fane-ordenen (1959)
Æresmedlem i KGB

Bohdan Mykolajovytj Stasjinskyj (ukrainsk: Богдан Микола́йович Сташинський, tysk: Bogdan Nikolajewitsch Staschinski, født 4. november 1931 i Barszczowice ved Lwów i Andre polske republikk) er en ukrainsk avhoppet KGB-agent som utførte mordene på de ukrainske nasjonalistlederne Lev Rebet i 1957 og Stepan Bandera i 1959, som begge ble drept i München i Vest-Tyskland[1]. Han hoppet av i Berlin i 1961.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bohdan Stasjinskyj ble født av en familie av landsbyboere nær Lwów, og fullførte sin tidlige utdanning i 1948 og studerte deretter for å bli lærer. Familien hans var tilhengere av Den ukrainske opprørshær (UPA). Bohdanss tre søstre var med i denne organisasjonen. I 1950 ble arrestert for å ha reist uten billett på offentlig transport til Lwów fra landsbyen sin. Etter å ha samtykket til å opptre som informant, ble han løslatt. Gjennom søstrene sine infiltrerte han UPAs virkemåte og videresendte informasjonen til MGB.

I 1953 ble han sendt til Kiev for å fortsette studier i spionasjemetoder. I 1954 ble han sendt til Øst-Tyskland under navnet Josef Lehmann hvor han perfeksjonerte sine tyskkunnskaper. I 1956 reiste Stasjinskyj ofte til München, i Vest-Tyskland, hvor han begynte å perfeksjonere sin falske identitet.

I 1957 drepte han Lev Rebet, som ledet en gruppering andre nasjonalistiske ukrainere, med et lite våpen som sprayet cyanidgass. Gassen var slik at den induserte hjertestans; dermed kunne dødsfallet fremstå som naturlig - som følge av et hjerteslag.

Hans mest kjente offer, Stepan Bandera, var en ukrainsk politiker i spissen for Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og grunnlegger av Den ukrainske opprørshær (UPA). Stasjinskyj drepte i 1959 Bandera med en noe forbedret versjon av drapsvåpenet fra 1957; en spesialpistol laddet med glasskuler som inneholdt kaliumcyanid, etter ordre som kom fra Nikita Khrusjtsjov og direktøren for KGB, Aleksander Sjelepin.

Stasjinskyj ble så hedret av Sjelepin med Røde Fane-ordenen av fikk som et neste oppdrag å drepe Jaroslav Stetsko. Stetsko, også bosatt i München, var en fremtredende anti-sovjetisk ukrainsk leder og også president for Den anti-bolsjevikiske blokk av nasjoner. Han skulle bli myrdet i 1960, men det kunne ikke utføres av årsaker som ikke er avklart.

Stasjinskyj hoppet av i Vest-Berlin i 1961.[2] Han hadde i 1957 møtt og blitt forelsket i en østtysk kvinne, Inge Pohl, i 1957. Først prøvde sjefene hans å overtale ham til ikke å gifte seg med en utlending, men han holdt på airr. KGB krevde imidlertid at Pohl ble sovjetisk statsborger og KGB-agent. Selv om han var misfornøyd med ordningen, var Stasjynskyj likevel enig, ettersom dette var den eneste måten han kunne gifte seg med Pohl. Etter at de ble gift, avlyttee KGB leiligheten deres i Moskva og hørte dem uttrykke anti-sovjetiske sentimenter. KGB ville d ikke la paret reise til utlandet sammen, av frykt for avhopp - noe paret faktisk planla.[2]

I 1961 reiste Inge tilbake til Øst-Berlin for å føde sønnen deres, Peter, men Stasjinskyj klarte ikke å få tillatelse til besøke dem der. I august fikk imidlertid Peter plutselig feber, og døde fire måneder gammel. KGB ga etter etter familietragedien og lot ham reise til Øst-Berlin for babyens begravelse. Mot KGB-ordre tok Stasjinskyj med seg Joseph Lehmann-identitetskortet til Øst-Tyskland, samt andre dokumenter som skulle bekrefte hans identitet som KGB-agent. Den 13. august 1961, bare timer før sønnens begravelse, flyktet Stasjinskyj og hans kone til fots fra foreldrenes hjem i østtyske Dallgow utenfor Berlin, og gikk til byen Falkensee for å unngå KGB-agenter som ville kunnet avskjært dem på Dallgow jernbanestasjon. De tok en taxi til Øst-Berlin, hvor han brukte Lehmann-identitetskortet ved et kontrollpunkt. De reiste deretter til Vest-Berlin med tog, hvor han hoppet av til amerikanske tjenestemenn på en politistasjon.[2]

CIA var mistenksom overfor Stasjinskyj, som ble fløyet til Frankfurt am Main for avhør. De betvilte hans påstander om at han hadde myrdet Rebet og Bandera. CIA var uvitende om at Rebet var blitt myrdet, og Stasjinskyj beretning om hans attentat på Bandera syntes å være med det USA mente å vite om hans død. CIA hadde konkludert med at Bandera var blitt forgiftet av noen som stod ham nær, og Stasjinskyjs påstand om å ha skutt ham med en giftsprøytepistol virket langsøkt. De konkluderte med at Stasjinskyj «ikke ville være verdifull operativt som dobbeltagent, at han ikke var en bona fide avhopper eller dent han utga seg for å være.»[2] Det forgold at avhoppingen tilfeldigvis dant sted samtidig som Berlinmuren ble bygs, og at CIA dermed på kort tid fikk mange å forholde seg til, kan ha bidratt til deres tabbe.

Etter tre uker overleverte CIA – som trodde Stasjinskyj var ubrukelig – ham til vesttyske myndigheter, som nå begynte å etterforske ham for de to drapene. Til å begynne med var også det vesttyske politiet skeptiske til historiene hans, men etter avhør og besøk på de to drapsstedene, hvor Stasjinskyj gjenskapte drapenes utførelser, slo myndighetene fast at Stasjinskyj fortalte sannheten.[2] .

Da vesttyskerne hadde fått brikkene til å falle på plass, ble han stilt for retten.[3]

Bohdan Stasjinskyj ble dømt av en vesttysk dommer til åtte års fengsel. Han havnet etterhvert i Sør-Afrika.[4] Hans videre liv er det knyttet enda større usikkerhet rundt. Noen har ment å vite at han slo seg til i USA eller et annet vestllig land; det er også ment at han har vært på besøk i landsbyen der han ble født i det som etter 1944/45 ble sovjetrepublikken Ukraina og fra 1991 det selvstendige Ukraina.[2][5][6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Plokhy, Serhii: The Man with the Poison Gun: A Cold War Spy Story. New York: Basic Books, 2016. — 384 ss., ISBN 978-0-465-03590-8.
  • Boris Volodarsky (2009). The KGB's Poison Factory: From Lenin to Litvinenko. Frontline Books. ISBN 9781848325425 ss. 182–9
  • Karl Anders: Mord auf Befehl. Der Fall Staschynskij. Verlag Fritz Schlichtenmayer, Tübingen 1963.
  • Hauke Friederichs: Die vielen Leben des Bogdan Staschinski. Wie ein KGB-Agent im Deutschland der 1950er Jahre zum Mörder von zwei prominenten Exil-Ukrainern wird – und warum er dann in den Westen überläuft. I: Die ZEIT, Nr. 14, 31. mars 2022, s. 18

Roman[rediger | rediger kilde]

  • Den ukrainske forfatter Jurij Andrukhovytsj behandlet ham litterært i sin roman Justisens elskere (Коханці юстиції Kokhantsi Justytsiyj; 2017)[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christopher Andrew og Vasilij Mitrokhin. The Sword and the Shield: The Mitrokhin Archive and the Secret History of the KGB. Basic Books, 1999. ISBN 0465003125 s. 362
  2. ^ a b c d e f g Plokhy, Serhii (5. januar 2017). «How a KGB Assassin Used the Death of His Child to Defect». POLITICO Magazine. 
  3. ^ Plokhy, Serhii: The Man with the Poison Gun: A Cold War Spy Story. New York: Basic Books, 2016
  4. ^ «Report Ex-KGB Agent Living in S. Africa». Associated Press. 5. mars 1984.
  5. ^ «Report Ex-KGB Agent Living in S. Africa». Associated Press. 5. mars 1984. 
  6. ^ «Тайны разведки — Ликвидация Степана Бандеры 2012». youtube.com. 
  7. ^ Galizien besitzt kein Epos? Mit seinem neuen Roman liefert Juri Andruchowytsch eines nach – und was für eines!, NZZ 17. juni 2020; lest 18. juni 2020
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bohdan_Stasjinskyj&oldid=24396399»